Naivt magasin

Publisert 20.03.2008 under politikk

Barack Obama på villspor (eller: forvirret fargeblindhet)

Barack Obama setter sinnene i kok i statene for tiden. Først kom det fram at «Obamas pastor», som han ofte refereres til som, Jeremiah Wright — mannen som i tjue år ledet kirken Obama tilhørte, som viet ham og kona Michelle, som døpte de to barna hans, og som holdt prekenen «The Audacity to Hope» hvis tittel inspirerte Obamas bok «The Audacity of Hope», mannen som i følge Obama selv introduserte ham for den kristne tro — hadde kommet med noen kontroversielle uttalelser. Så kom spekulasjonene: trodde Obama på dette tullet? Om han gjorde det, hvordan kunne han da være en skikket presidentkandidat, og om ikke, hvorfor har han da hatt så tette bånd til Wright? Så, 18.mars, holdt Obama en tale hvor han svarte kritikerne. Alle var enige om at noe stort hadde skjedd. Jon Stewart, tilsynelatende uten humor i sinne, sa at Obama snakket til det amerikanske folk som om de var voksne. Andre måpte over det faktum at Obama hadde skrevet talen selv, mens atter andre kalte det den beste talen noensinne. Men er den virkelig så flott? Og er Wright så ille som han framstilles?

Dette er hva Obama sier direkte om Wrights uttalelser i talen sin, som har det snedige navnet «A More Perfect Union»:

But the remarks that have caused this recent firestorm weren’t simply controversial. They weren’t simply a religious leader’s effort to speak out against perceived injustice. Instead, they expressed a profoundly distorted view of this country - a view that sees white racism as endemic, and that elevates what is wrong with America above all that we know is right with America; a view that sees the conflicts in the Middle East as rooted primarily in the actions of stalwart allies like Israel, instead of emanating from the perverse and hateful ideologies of radical Islam.

As such, Reverend Wright’s comments were not only wrong but divisive, divisive at a time when we need unity; racially charged at a time when we need to come together to solve a set of monumental problems - two wars, a terrorist threat, a falling economy, a chronic health care crisis and potentially devastating climate change; problems that are neither black or white or Latino or Asian, but rather problems that confront us all.

Jeremiah Wright er utvilsomt på vrangspor i ett henseende. Han tror nemlig at HIV var utviklet som et våpen for folkemord mot fargede mennesker. Om det var denne paranoide vranglæren Obama og hans støttespillere angrep, ville det ikke være noen sak. Disse vrangforestillingene nevnes ikke med et ord i Obamas tale, og de glir ikke over leppene på hans støttespillere heller. Snarere er det Wrights andre uttalelser som angripes. Uttalelser som dette:

The government gives them [svarte] the drugs, builds bigger prisons, passes a three-strike law and then wants us to sing ‘God Bless America.’ No, no, no, God damn America, that’s in the Bible for killing innocent people. God damn America for treating our citizens as less than human. God damn America for as long as she acts like she is God and she is supreme.

Visst bruker Wright aggressiv retorikk. Jeg kan forstå at Barack Obama som presidentkandidat ikke kan si seg enig i ønsker om at Gud skal sende USA inn i evig fortapelse. Det hadde i midlertid vært lett for Obama, fysisk om ikke strategisk, å påpeke at dette er frustrert retorikk, at han ikke er enig i at USA fortjener evig fortapelse og at Wright åpenbart ikke er det heller. Men nei, Obama med støttespillere velger å angripe Wright på de punktene han har rett: når Wright påpeker hvor dårlig den amerikanske regjeringen behandler sine innbyggere, og da spesielt svarte, og hvordan USA tar seg til rette i utenrikspolitikken, har han helt rett.

Wright angripes som intolerant, som rasist, terroristsympatisør. Han blir tatt for å være anti-amerikansk, og så videre. Dette blir for eksempel tatt som et eksempel på hvordan Wright mener USA fortjente 9/11, hvordan de selv er skyldige i angrepet på WTC:

“We bombed Hiroshima, we bombed Nagasaki, and we nuked far more than the thousands in New York and the Pentagon, and we never batted an eye,” Rev. Wright said in a sermon on Sept. 16, 2001.

“We have supported state terrorism against the Palestinians and black South Africans, and now we are indignant because the stuff we have done overseas is now brought right back to our own front yards. America’s chickens are coming home to roost.”

Det er et enormt gap mellom det å forsøke å forklare, å klandre USA for den indirekte måten deres utenrikspolitikk har vært en medvirkende årsak til terrorisme, og å forsvare terrorister. Man kan diskutere om Wright har rett, om USAs utenrikspolitikk er en så viktig årsak som han vil ha det til, men du kan ikke kalle ham terroristsympatisør ut fra disse uttalelsene, og faktaopplysningene hans er helt korrekte. De er kanskje ubehagelige sannheter, men sannheter er de like fullt.

Rasismebeskyldningene som hagler om Jeremiah Wright er også absurde. Her, fra en konservativ blogg, er et eksempel, hvor den redaksjonelle spinnen er «Racist Jeremiah Wright On White Supremacy» — innholdet som sitereres advarer not rasisme. På en annen side på samme nettsted finner vi derimot følgende uttalelse:

I mean, you got Christians who lynch people in the name of Jesus, and you got Muslims who fly planes into buildings. But you got some Muslims who don’t do that. You got some Christians who ain’t got time to lynch people. We need to stop lumping folks together and start living together. Otherwise, we’re going to kill each other off because you don’t believe what I believe. That’s crazy. Before Democrats were quiet because they didn’t want people to think they were fanatics. Barack has broken that ice.

Hva i all verden? Om du leser den påståtte rasistens uttalelser, de samme uttalelsene som tas til inntekt for å kalle ham rasist, så ser du at han preker samhold! Vi må slutte å lumpe folk sammen og heller begynne å leve sammen, sier Wright. Uttalelsene hans er gjennomgående anti-rasistiske! Dette er ikke spesialplukkede sitater; jeg har lett hardt og lenge, og ikke funnet noen rasistiske kommentarer fra Wright. Og om du leser Wrights preken «The Audacity to Hope», som den konservative bloggen hjelpsomt gir hele teksten til, før de går i gang med å angripe den, så er det en ganske flott tale, om man tar i betraktning at det er en religiøs preken. Skrap vekk de tvilsomme idealene som sier at du skal hengi deg til en ubegrunnet tro på Gud, selv i forferdelige stunder — idealer både de konservative amerikanerne og Obama stort sett deler — og du har en fin tale om viktigheten av håp i selv de verste situasjoner. «Hope is What Saves Us.» Fint, eller hva? Og tilfeldigvis det samme budskapet som Obama bygger sitt kandidatur på.

Beskyldningene om rasisme, og Barack Obamas noe mildere budskap om at pastor Wright ikke bare tar feil, men også «divisive, divisive at a time when we need unity; racially charged at a time when we need to come together to solve a set of monumental problems», bunner i en misforstått fargeblindhet. Tanken er godhjertet: vi må stå sammen for å løse vår tids problemer. Amerikanerne må se på seg selv som ett folk hvis interesser er felles, for man er sterkere samlet enn delt, og så videre. Den er dessverre et resultat av en misforstått, selvvalgt fargeblindhet.

Det knytter seg til samme tema som en artikkel i denne ukas Morgenbladet (du må være abbonnent for å lese den, og jeg har dessverre rotet bort min utgave, så jeg har ikke direkte sitater), hvor hovedpoenget var at rase er blitt grundig diskreditert som biologisk begrep, men at det likevel er nyttig og viktig som begrep for det sosiale fenomenet hvor mennesker fra forskjellige kulturer, land og med forskjellig utseende deler seg opp i lav- og høysjikt, når noen tar drittjobbene og har lite utdanning og andre har god utdanning og lever priviligerte liv — alt delt opp fint etter det man i gamle dager kalte biologisk rase. Poenget var at vi i vår fordømmelse av rase som et biologisk konsept og i raseideologien som sier at noen «raser» er bedre enn andre, ikke må villig lukke øynene for hvordan det som enkelt (og politisk ukorrekt) kan kalles rase påvirker inndelingene blant folk i samfunnet.

Vi kan (forhåpentligvis) være enige i at om at disse problemene er mye, mye verre i smeltedigelstaten USA. Nylig kom statistikker som viste at én av ni amerikanske svarte menn i alderen 20 til 34 sitter i fengsel. Nettopp fordi vi vet at biologiske raseteorier er tullball kan vi si at dette har en miljømessig årsak. Nettopp fordi vi vet at det ikke står skrevet i genene til svarte menn i USA at de skal drive med mer ugagn enn andre, kan vi fastslå at det må være miljømessige årsaker, og dermed også høyst sannsynlig politiske årsaker. Dermed må politikerne ta noe av skylda for at det har blitt som det er blitt. Når Jeremiah Wright peker på at svarte i dag fortsatt blir behandlet dårligere enn andre i USA (i gjennomsnitt), har han helt rett. Det er kanskje en ubehagelig sannhet, men en sannhet likefullt.

Dermed blir Obama og tilhengernes anklager om polarisering i en tid når samhold er viktig et innslag av forvirret, selvvalgt fargeblindhet. Ja, amerikanerne (og verden for øvrig) må stå sammen for å løse problemene Obama nevner i sin tale — «two wars, a terrorist threat, a falling economy, a chronic health care crisis and potentially devastating climate change; problems that are neither black or white or Latino or Asian, but rather problems that confront us all» — men de må også stå sammen for å kjempe mot rasemessig ulikhet. Å villig lukke øynene for at raserelaterte problemer er raserelaterte er som å beskrive Holocaust uten å nevne at det var jøder (og andre mindre grupper, slik som sigøynere, funksjonshemmede, osv.) som ble brutalt drept, ikke tyskere generelt. Selvsagt måtte man stå sammen for å bekjempe nazismen og Holocaust, selvsagt må man stå sammen mot terrorisme fra ekstreme islamister, selvsagt er dårlig helsetjeneste og fattigdom og kriminalitet fellesproblemer, men å ignorere det når rase spiller inn er naivt, feilslått. Det vil bare føre til større problemer.

Ser du bort fra de frustrerte utropene om «God damn America!», ser du bort fra konspirasjonsteorien om HIV (slik Obama & co gjør), peker Wright på reelle problemer. USA tar seg til rette i utenrikspolitikken og det har konsekvenser; ubehagelig, men sant. Rase og rasemessig ulikhet lever i beste velgående i USA; ubehagelig, men sant. I dette tilfellet er Barack Obama på villspor, i sin selvpålagte og forvirrede fargeblindhet.

Kommentarer

7 kommentarer så langt.

Publisert 24.02.2008 under filosofi og samfunn

Åsne Seierstad: Det er sant at ingenting er sant

Dagbladet melder at Åsne Seierstad får kritikk i Danmark for faktafeil i sin nye bok om Tsjetsjenia. Jeg har ikke noe grunnlag for å kommentere innholdet i boka, men jeg biter meg merke i hvordan hun forsvarer seg mot anklagene om faktafeil:

Objektivitet finnes ikke. Ingenting er sant og ingenting er løgn. Det er min opplevelse av tingene jeg skriver om i boken.

Det er overraskende at Seierstad ikke klarer å tenke seg at noen kan komme til å stille spørsmålet: «Er det Åsne Seierstad sier sant?». Sett at vi stiller spørsmålet, har Seierstad allerede svart på det: ingenting, i følge henne selv, er sant. Det er altså en selvmotsigende påstand: den sier at den selv ikke er sann. Dette er et grunnleggende problem for alle som vil påstå at alt er subjektivt, og det er for meg helt utrolig at oppegående mennesker ikke ser det.

Videre sier hun at ingenting er løgn. Da har vi altså at påstanden «Ingenting er sant og ingenting er løgn», i følge seg selv, er verken sannhet eller løgn. Med andre ord, den har i følge seg selv ingen sannhetsverdi. Om vi godtar at Åsne Seierstad har rett i at ingenting er sant og ingenting er løgn, så er det ikke sant at ingenting er sant og ingenting er løgn.

Dette er ikke første gangen vi støter på slike fundamentale problemer i filosofien. Etter første verdenskrig og utover mot 1930-tallet vokste den såkalte Wien-sirkelen av filosofer og andre tenkere fram. De forfektet en filosofi kjent som logisk positivisme. Et av synene positivistene er kjent for, er at all viten som ikke er analytisk (altså som ikke er en logisk sannhet, slik som ikke-kontradiksjonsprinsippet (ikke a og ikke-a)) må ha en verifiseringsprosedyre som i løpet av et endelig tidsrom kan si om den er sann eller ikke. Om ingen slik prosedyre fantes, var påstanden «kognitivt meningsløs»–med andre ord, verken sann eller usann. Meningen var å få bort den ekle metafysikken, teologien og etikken ved å kalle dem kognitivt meningsløse, for mange positivister så på dette som vissvass og tomt tankespinn.

Selv om prinsippene bak positivismen på overflaten ser ut til å være fornuftige, i det de legger vekt på verifiserbar, vitenskapelig kunnskap og logikk, dukker det samme problemet som dukket opp i Seierstads forsvar av sin bok opp også her. I Seierstads filosofi dukket paradokset opp da vi spurte om en setning som sa at ingenting er verken sannhet eller løgn var sant, og i positivistenes tilfelle dukker paradokset opp når vi spør om en setning som sier at all viten må være analytisk eller verifiserbar, er analytisk eller verifiserbar. Det er tydelig at det ikke er noe logisk prinsipp at all viten er analytisk eller verifiserbar: Det er umulig å nå denne konklusjonen kun gjennom manipuleringer av logiske regler uten å gjøre noen antagelser. Men ei heller kunne Wien-sirkelen komme opp med noen prosedyre for å verifisere om prinsippet er verifiserbart eller analytisk. Dermed ser det ut til at den logiske positivismen, i følge den logiske posivitismen, ikke har noen sannhetsverdi. Dens prinsipper er, i følge dens egne prinsipper, ikke verken sanne eller usanne.

På samme måte feiler Seierstad, og alle andre som ønsker å si at det ikke finnes objektiv viten, sannhet eller løgn. Men la oss si at Seierstad eller andre som påstår at ingenting er sant eller usant svarer nei på spørsmålet. Hva om de sier at, nei, «ingenting er sant og ingenting er løgn» er ikke sant, det heller? Da må det vel være greit? Men da dukker spørsmålet opp. Hvorfor bry seg? Who cares, liksom. Om det du sier ikke er verken sant eller usant, hvorfor høre på? Hvem gidder kjøpe ei ikke-fiksjonsbok til et flertall hundringser om det ikke står noe sant i den?

Så kan du innvende at det finnes ytringer som er verdt å høre på, men som ikke har sannhetsverdi. Et dikt som beskriver stemningen en sommerkveld har ikke nødvendigvis noen påstand som er sann eller usann i seg. Et stemningsbilde er ikke en påstand som er sann eller usann. Og om du hører fotballsupportere rope «Buuuu til Brann!» (eller mer sofistikerte heiarop og buing, for den saks skyld), gir det ikke mye mening å spørre om «Buuuu til Brann!» er sant eller usant. Kanskje er De krenkede: Historier fra Tsjetsjenia ei slik bok, full av ytringer det er verdt å høre på, som er verken sanne eller usanne?

Men når vi tenker på hva boka handler om, faller korthuset sammen. Dette er en fagprosabok som utgir seg for å være historier fra Tsjetsjenia. Her er det fakta vi er ute etter, ikke sammenruska verken-sannheter-eller-usannheter. Og går vi videre i Dagbladet-artikkelen, så finner vi følgende:

Én ting er begge [Seierstad og Flemming Rose, kritiker] enige om, nemlig at fakta skal stemme.

Men om ingenting er sant og ingenting er løgn, så er ordet «fakta» meningsløst, og vi kan like gjerne gi opp å forstå universet. Faktisk kan vi gi opp å gjøre noe som helst, verken forstå eller handle, for om ingenting er sant, er det ikke sant at det vi gjør vil ha forutsigbare konsekvenser, så da finnes det ikke lenger noe rasjonelt grunnlag for å gjøre noe som helst.

Denne typen relativisering eller subjektivisering av viten er ikke bare anti-vitenskapelig, den er ikke bare selvmotsigende, den tar fra oss alt som er av tro på alt som er. Trolig tenkte ikke Åsne Seierstad over dette da hun kom med den uttalelsen, som Dagbladet pussig nok ikke setter spørsmålstegn ved.

Kommentarer

En kommentar så langt.

Publisert 10.02.2008 under historie og matematikk og vitenskap

Hvorfor en evighetsmaskin er uønskelig, og hva du har Emmy Noether å takke for

Denne uka får du to artikler til prisen av én (prisen er riktignok null uansett, men det skyver vi under teppet): litt folkeopplysning om vitenskap og litt velfortjent oppmerksomhet til en kvinne som, akkurat som den langt mer kjente Marie Curie, gjorde viktige oppdagelser for vitenskapen til tross for motstand mot kvinner i forskningsfeltene hun jobbet i. Men først: en evighetsmaskin kan vel ikke være annet enn bra?

Det virker som den eneste evighetsmaskinen som finnes er den som produserer påstander om at noen har funnet opp en evighetsmaskin. Sprøytvarsleren rapporterte om et slikt tilfelle forrige søndag, og dagen etter brakte den kanadiske avisa Toronto Star nyheter om en annen mulig evighetsmaskin. Forhåpentligvis vet de fleste at en evighetsmaskin er umulig å bygge. Hvorfor er det sånn?

Det er vanskelig å tenke seg en brukbar evighetsmaskin som ikke bryter termodynamikkens første lov, den velkjente (og velfunderte) regla om at energi ikke kan oppstå eller forsvinne, bare gå over i andre former. Det går an, i teorien, å lage en evighetsmaskin som ikke bryter denne loven (den ville i såfall likevel være umulig, fordi den ville bryte termodynamikkens andre lov), men det ville ikke være mulig å få noe nyttig arbeid ut av den. Skal vi ha en nyttig evighetsmaskin må vi altså bryte termodynamikkens første lov, og lage en maskin som produserer mer energi enn den bruker.

Det høres i utgangspunktet bare positivt ut å finne en måte å bryte energikonserveringsloven, og dermed både vise at loven ikke var en lov i det hele tatt, og gi en kilde til (potensielt) uendelig energi. Om vi hadde én maskin som produserte mer energi enn den brukte, kunne vi bygge flere og bruke den første maskinen til å drive nye evighetsmaskiner; slik ville vår tilgang på energi kun være hindret av vår evne til å bygge evighetsmaskiner. Det må vel være positivt?

Det er her Emmy Noether kommer inn. I 1918 publiserte hun resultatet som har blitt kjent som Noethers teorem. Det handler om sammenhengen mellom symmetrier og konserveringslover generelt. Dette er et meget viktig resultat innen teoretisk fysikk, og for våre formål er det sammenhengen mellom én spesiell symmetri og én spesiell konserveringslov som er viktig. Noethers teorem etablerer et en-til-en-forhold mellom det faktum at fysikkens lover er symmetriske i tidsdimensjonen, og energikonserveringsloven. Det vil si at om fysikkens lover ikke endrer seg over tid, men forblir konstante enten vi snakker om tusen år etter Big Bang eller nå, vil energikonserveringsloven holde. På den andre siden vil vi, om vi bryter energikonserveringsloven, gi opp prinsippet om at fysikkens lover ikke endrer seg over tid, for om fysikkens lover ikke endrer seg over tid, vil energikonserveringsloven holde.

Oppsummert kan vi altså fra Noethers teorem konkludere at om vi bryter energikonserveringsloven (og det er vanskelig å tenke seg en nyttig evighetsmaskin som ikke gjør det), må vi gi opp troen på at fysikkens lover er uforanderlige i tid. Det vil kunne ha katastrofale følger for vitenskapen. Hva gjør vi om vi ikke kan vite om fortidens lover er de samme som nå, eller om de kan finne på å forandre seg i framtiden? Kanskje kunne man finne et mønster i endringene, men det kunne også være at vi måtte gi opp å vite noe sikkert om fortiden eller framtiden. Det ville i såfall være katastrofalt.

Altså er ikke en evighetsmaskin spesielt ønskelig. Vi får heller satse på dysonkuler eller andre futuristiske ideer når vårt energibehov blir for stort for moder jord.

Jeg lovet to artikler i én, og jeg skal holde løftet. Amalie Emmy Noether, kun kjent som Emmy Noether, ble født i Tyskland i 1882, og var akkurat litt for tidlig ute til å smertefritt gli inn i det mannsdominerte matematikkmiljøet. Hennes far var Max Noether, også matematiker, og etter å ha planlagt en karriere som språklærer gikk også Emmy inn i matematikken. Kvinner fikk kun uoffisielt lov til å studere ved tyske universiteter, og Emmy ble nødt til å skaffe tillatelse fra alle de forskjellige foreleserne før hun kunne begynne ved Erlangen universitet i 1900. Hun studerte etterhvert videre og fikk et doktorat i 1907 ved Erlangen.

Det normale for matematikere under omstendighetene ville da vært å gå gjennom habiliteringsprosessen, noe som ville munne ut i en habiliteringsavhandling og muligheten til en fast, betalt og offisiell posisjon ved et tysk universitet. Dessverre var Noether, som nevnt, litt for tidlig ute til at de kvinnefiendtlige holdningene var helt borte. Dermed var det fortsatt ikke lov for kvinner å gå gjennom habiliteringsprosessen, og dermed heller ikke å få noen offisiell, betalt stilling ved noe universitet.

Til tross for dette bygget hun seg opp et godt rykte blant matematikere, og ble invitert som medlem av den italienske matematikersirkelen og den tyske matematikerforeningen i henholdsvis 1908 og 1909. Samtidig hjalp hun faren, som etterhvert begynte å få skral helse, blant annet ved å undervise i noen av hans klasser.

I 1915 inviterte matematikerne David Hilbert og Felix Klein Noether tilbake til Göttingen, hvor de jobbet for å få trumpet igjennom at Noether skulle få lov til å gå gjennom habilitering, til motstand fra filologer og historikere. Hilbert lot henne blant annet undervise klasser i hans navn, og skal ha uttalt at «Jeg kan ikke se at kandidatens kjønn er et argument mot å innvilge henne som Privatdozent. Tross alt, vi er et universitet, ikke et badehus.» Sterke ord på den tiden.

I 1919 fikk hun endelig tillatelse til å gå gjennom habiliteringsprosessen, og valgte «Invariante Varlationsprobleme», hvor Noethers teorem blir presentert, som sin habiliteringsavhandling. Hun gjorde senere større bidrag til flere andre grener innen matematikken. Albert Einstein priset henne for «penetrerende matematisk tenking». I 1933, da Hitler kom til makten, kastet nazistene henne ut av universitetet fordi hun var av jødisk avstamming, og Emmy Noether emigrerte til USA. Hun døde av komplikasjoner etter en operasjon i 1935. Einstein skrev i en nekrolog publisert i New York Times: «In the judgment of the most competent living mathematicians, Fräulein Noether was the most significant creative mathematical genius thus far produced since the higher education of women began.»

Fysikeren Lee Smolin har sagt om Noethers teorem:

The connection between symmetries and conservation laws is one of the great discoveries of 20th century physics. But I think very few non-experts will have heard either of it or its maker — Emily Noether, a great German mathematician. But it is as essential to 20th century physics as famous ideas like the impossibility of exceeding the speed of light… And without it one does not really understand why the world is such that riding a bicycle is safe.

Det er vel verdt å huske på både kvinnen og teoremen, altså.

Kilder

• E. Noether’s Discovery of the Deep Connection Between Symmetries and Conservation Laws
• About Emmy Noether
• Revolutionary Work
• Emmy Amalie Noether
• NY Times Obituary: Emmy Noether

Kommentarer

2 kommentarer så langt.

Publisert 4.02.2008 under anmeldelse og film

The Man from Earth (2007)

The Man from Earth er en forfriskende gammeldags sci-fifilm i et hensenseende–den har ingen spesialeffekter, og knapt noen action i det hele tatt–og i et annet forfriskende moderne–produsenten overstrømmer nettpirater med godord for å ha spredd filmen via torrents og slik skapt den oppmerksomheten filmen fortjener. Begge trekk er veldig lure, for det er en veldig god film og den har fått veldig mye gratis reklame på grunn av spredningen via torrents.

The Man from Earth løfter science fiction-sjangeren over hva den ofte er og viser hva den kan være. På et knøttlite budsjett, men med et godt manus, klarer den å vise at idéfiksjonen lever sterkt også i 2008. Rammeverket er spartansk, så nært dogmefilmens unødvendige restriksjoner som du kan komme og fortsatt lage en god film: 90% av filmen er dialog, og hele filmen foregår i et rom i ei hytte ute i skogen, og rett utenfor. Historien er forholdsvis enkel (men ikke grunn): den tilsynelatende evigunge John Oldman har holdt en professorstilling i ti år ved et universitet i en navnløs by i USA, og har planlagt å trekke seg stille tilbake fra stillingen og flytte langt vekk, helst uten noe oppmerksomhet i det hele tatt. Planen ryker når vennene hans, alle fra universitetet, får nyss om det og dukker opp på dørstokken hans kvelden han er i ferd med å dra. De forlanger å vite hvorfor. John ber dem ta for seg et tankeeksperiment: hva om en mann fra eldre steinalder, en Cro Magnon-mann, aldri døde? Ville det gå an? Hvordan ville han være? Så forteller han at han er den mannen. Den 14 000 år gamle mannen som aldri døde.

Noen av kollegaene blir sinte, andre reagerer med vantro; noen tror det er en spøk, og noen funderer på om det kan være hold i historien, sånn rent teoretisk, eller om det er science fiction (tihi!). Alle går de påstandene i møte fra sin bakgrunn, de fleste vitenskapelig, bortsett fra Edith (Ellen Crawford), som tar det hele for seg gjennom linsen til en personlig troende kristen. Resten av filmen består, så nært som kanskje fem minutter, av dialog. Karakterene skifter mellom teoretiske spekulasjoner rundt tankeeksperimentet, krysseksaminering av John og diskusjoner om de filosofiske konsekvensene av den utrolige historien.

Det slår meg at skuespillerne er usynlige. Man tenker ikke over at de er skuespillere, men ser dem heller som rollefigurer. Dette er positivt i den forstand at det gjør det lettere å leve seg inn i historien, men på den annen side betyr det også at det ikke er noen store rolletolkninger her. Skuespillerne gjør en god jobb jevnt over, med noen unntak, noen bedre enn andre, men til tross for at jeg så filmen i jula og syntes det var en knakende bra film da, så er alle minner om ekstraordinære skuespillerprestasjoner blåst vekk. Det tolker jeg som et tegn på at de ikke satt så godt som de burde.

Om vi godtar at rollefigurene først og fremst er brikker i spillet som sakte, men sikkert vever dialogen filmen spinner rundt, og at skuespillerne først og fremst er rollefigurene, verken mer eller mindre, og tar med det faktum at dialogen er meget god, så blir det hele en god film. Av skuespillerprestasjoner vil jeg kun trekke fram Alexis Thorpe, som spiller en ung student; rollefiguren er den desidert platteste av dem alle, og sier (i motsetning til samtlige andre karakterer i filmen) ikke et klokt ord i det hele tatt, og skuespillerprestasjonen blir deretter. Men døm ikke filmen på det: selv om denne rollen med fordel kunne blitt trimmet som dødkjøtt, er det likevel en knakende god film.

Filmen er basert på et manus av Jerome Bixby, en halvobskur sci-fiforfatter hvis femten minutter hviler på manuset til noen episoder av Twilight Zone og Star Trek. Ideen fikk han på 60-tallet, men manuset ble ikke ferdigskrevet før på dødsleiet i 1998. Sønnen hans skal visstnok ha lett lenge etter en regissør som ville ta manuset for det det var, og ikke ekspandere og legge til spesialeffekter og gjøre Hollywood av filmen. Til slutt fant han Richard Schenkman, som tok historien for det den var. Kudos til ham for det.

Jeg kan ikke si det ofte nok: denne filmen er, hviler på, og handler om dialogen, som er god. Jeg kunne bannet på at om Platon og Sokrates hadde levd i dag, så ville de ikke bare skrevet ned sine berømte dialoger, de ville ha filmatisert dem i samme stil som The Man from Earth. Vi er innom et utall følelser, filosofier, religioner, vitenskapelige felter og historiske epoker før filmen er over, og det hele glir av tunga på skuespillerne som om det skulle være den naturligste ting i verden. Nydelig.

Et poeng som andre har tatt opp, og som jeg er delvis enig i, er at filmen kanskje er litt for tydelig på slutten. Du får klart og utvetydig svar på det største spørsmålet før filmen er omme; kanskje hadde den vært enda sterkere om slutten var tvetydig? På den andre side finnes det millioner av dem som forbanner tv-serier som Lost fordi manusforfatterne velger å la spørsmål stå åpne og svar være tvetydige. Du kan ikke glede alle. Av mangel på en versjon med alternativ ending å sammenligne med går jeg for «vet hva du har, vet ikke hva du får»-følelsen og sier at filmen funker best som den er.

Bortsett fra å være en veldig bra film som tør å anta at seeren er intelligent, den desidert beste sci-fifilmen jeg så i fjor og helt i toppen generelt, er det umulig å anmelde filmen uten å nevne piratstøtten. Filmens produsent sendte nemlig en e-post til Releaselog, en blogg som anmelder «utgivelser» av filmer via bittorrent, hvor han lovpriset nettpiratenes fremferd fordi den hadde brakt mye mer oppmerksomhet og annerkjennelse til filmen enn den ellers ville fått. Han skriver blant annet:

«What you guys have done here is nothing short of amazing. In the future, I will not complain about file sharing. YOU HAVE HELPED PUT THIS LITTLE MOVIE ON THE MAP!!!! When I make my next picture, I just may upload the movie on the net myself!»

Med andre ord, du kan med god samvittighet laste ned og se filmen før du eventuelt bestemmer deg for å gi penger til noen som helst for den. Alt i alt, absolutt anbefalt. Terningkast gir jeg ikke, men du kan tenke deg at denne filmen ligger og vipper på toppen av den hypotetiske skalaen jeg ville brukt om jeg ga terningkast.

Postscriptum: som det står på om-siden, er målet å publisere én gang i uka. Det er derfor kjipt å sprekke allerede andre uka, men til mitt forsvar holdt jeg på med en artikkel om forholdet mellom språk og tanke som viste seg å bli svært omfattende, og jeg har flere andre gode ideer jeg holder på med. Altså må du ta til takke med en skarve filmanmeldelse nå, men så kan du heller se fram til de kommende ukene. Målet er en gang i uka, men som policy publiserer jeg ikke dårlig eller halvferdig materiale for å rekke en selvvalgt deadline.

Kommentarer

3 kommentarer så langt.

Publisert 27.01.2008 under historie og religion

Myten om den bakvendte muslim

Det har blitt en godtatt sannhet at islam og muslimer–i alle fall de som ikke er mer eller mindre vellykket integrete i vestlige demokratier–er bakvendte. Om ikke Mekka tilfeldigvis ligger i retning framover, selvfølgelig. Det synes som om jo viktigere islam er i et samfunn, jo mer bakvendte er det: Se for eksempel på den barbariske rettspraksisen i land som Saudi-Arabia, som praktiserer streng sharia-lov, eller på alle de udemokratiske og undertrykkende statene i midtøsten, eller på jihadistenes morderiske idealer. Selv om det nok er en interessant diskusjon i hvor stor grad det stemmer, er det om mulig enda mer interessant at det ikke alltid har vært slik. For tusen år siden var nemlig siviliasjonene under de islamske kalifatene mye mer progressive enn sine motstykker i vesten innen felter som kunst, teknologi, matematikk, vitenskap og økonomi. Hva i all verden var det som skjedde?

Abbasid-kalifatets største utstrekning.

Vi er godt kjent med storhetsperiodene i vestlig historie: antikkens store, greske filosofer og matematikere, romerrikets enorme militærmakt, vikingenes herjinger og oppdagelser av landmasser som Island, Grønland og Nord-Amerika, renessansen og opplysningstiden. Den islamske gullalderen, derimot, er ikke like kjent. Selv om ideen om «the dark ages»–den mørke middelalderen–er delvis mytisk, er det kjent at det vi kaller vikingtiden og årene fram mot korstogene ikke var den mest produktive i Europas historie. I midtøsten, derimot, var tidsperioden som begynte litt før Harald Hårfagre fikk samlet noen stubber og dannet Norge (700-tallet) til Snorre pennet sine kongesagaer (1200-tallet) en gyllen periode på alle måter.

De gjorde store framskritt innenfor de fleste områder. Et av dem var matematikk; det er ikke tilfeldig at en persisk, muslimsk matematiker regnes som algebraens far. Muslimene grunnla de første universitetene. De skapte intrikate handelsnettverk over store distanser. De revolusjonerte landbruk. Mens våre forfedre vikingene slo inn skaller og gjorde landhogg på kysten av England, var arabiske oppfinnere og vitenskapsmenn i full gang med å oppfinne ny teknologi eller den vitenskapelige metode.

Kalifatet vokste til å omfatte hele midtøsten, store deler av Nord-Afrika og den sørlige delen av den iberiske halvøy. Det var på sitt største ikke bare det største riket i verden på den tiden, men kanskje noengang, sammenlignbart med rommerrikets utstrekning (NB: jeg har ikke regnet på dette; ved øyemål på kart kan det se ut til at romerriket på sitt største var litt større enn kalifatet)–det var også mer moderne, både når det gjaldt teknologi og toleranse, enn tidligere og samtidige riker.

Eksempel på «Penrose tiling», et fascinerende tema i seg selv.

Arabisk kunst sto ikke tilbake for vitenskapen. Ny forskning har vist at arabiske mosaikk- og veggmønstre ikke bare er svært nøyaktige, men også viser tidvis meget avanserte mønstre. Blant annet har man funnet et nær perfekt eksemplar av en såkalt «Penrose tiling»–et mønster bestående av enkle former som kan legges i all evighet uten at det gjentar seg, og som dessuten har femfoldig symmetri (om du roterer mønsteret 360/5 = 72 grader, ser det helt likt ut), ikke matematisk beskrevet før på 1970-tallet–i et iransk begravelseskompleks fra 1400-tallet.

Det moderne 10-tallssystemet, kjent som det hinduarabiske tallsystemet, kom til Europa via midtøsten og muslimene.

La oss heller ikke glemme filosofi, arkitektur (de karakteriske buene i den gotiske arkitekturen var for eksempel lånt fra arabisk arkitektur), litteratur og astronomi. For ikke å snakke om teknologi og oppfinnelser. På 900-tallet var Ibn al-Haitham, en arabisk astronom, fysiker og matematiker, den første til å rette på grekernes misforståelse av øyets funksjon: de gamle grekerne trodde at øyet sendte ut stråler som gjorde at vi kunne se, men al-Haitham fant ut at øyet i stedet er en passiv mottager av lysstråler. Han regnes som optikkens grunnlegger og har fått æren for å ha sendt fysikk ut av filosofien og inn i vitenskapen; hans verk Optikk regnes som det første verket som benyttet den vitenskapelige metode. Han er langt fra den eneste araberen fra denne perioden som gjorde store oppfinnelser eller oppdagelser. Foruten siden jeg linket til over, har Wikipedia en oversikt.

Så mye nytt og lurt kom fra islamske land i denne tidsperioden at noen har dristet seg til å kalle den islamske gullalderen en politisk korrekt fiksjon. Det er ikke tilfelle. Jeg har spredd linker til kilder i avsnittene ovenfor; det er bare å oppsøke dem for de som er uenige. Det aller meste er godt dokumentert. Motstanderne av ideen om gullalderen peker på at livet under kalifatene langt fra var bare fryd og gammen. Det er tross alt middelalderen vi snakker om. Det har de rett i, men det skal godt gjøres å argumentere mot ideen om at det tross alt var bedre enn i tidligere eller andre samtidige regimer.

Det er, kort sagt, en myte at muslimer, islam eller arabere har en iboende bakvendthet i seg. Ikke det at jeg regner med at mine lesere nærer slike vrangforestillinger, men både jeg personlig og, regner jeg med, mange andre kan lett ta seg i å tenke i de baner en gang i blant. For hva skal man ellers si når det dukker opp historier om æresdrap som fører til steining av 17-åringer for å skifte religion, om–både i bokstavelig og metaforisk forstand–lover fra middelalderen som forbyr kvinner å vise hud eller hår, og gir mannen råderett over «sine» kvinner og barn, eller om krig som påstås å være hellig (enda et stadie vesten med kirken i spissen passerte for hundrevis av år siden)? Når Mahmoud Ahmadinejad, Irans president, i fullt alvor benekter grunnleggende biologi og all empiri og påstår at det ikke finnes noen homofile i Iran?

Den enkleste konklusjonen er: Disse menneskene (i alle fall mange av dem) er strandet i middelalderen! Men jeg har nettopp beskrevet den islamske gullalderen, hvor midtøsten og muslimene som bodde der gjorde fremskritt på alle områder, og langt på vei overgikk sine vestlige naboer. Det er all grunn til å spørre seg hva i pokker som gikk galt.

Før jeg forsøker å svare på det, må det være klart at det å omtale muslimer, eller beboere av midtøsten generelt, som om de er en entydig gruppe er en kategorisk feil av de større. La det være klart at det finnes kloke hoder i alle land på jorda, og at det å omtale spørsmålet «hva skjedde med muslimene, og midtøsten generelt?» må gjøres på generelt grunnlag. Det er ikke bare en myte at muslimer eller islam alltid har vært bakvendte, men også at alle er det i dag, selvsagt.

Hvorfor er det mer naturlig å tenke 11.september enn utviklingen av algebra? Hvorfor tenker vi selvmordsbombere og burkatvang heller enn utviklingen av den vitenskapelige metode?

Tilbake til spørsmålet: Hvorfor er det mer naturlig å tenke 11.september enn utviklingen av algebra? Hvorfor stoppet utviklingen opp? Vi vet det ikke sikkert. Bernard Lewis, i en artikkel som oppsummerer hovedtesen i hans bok What Went Wrong?: Western Impact and Middle Eastern Response, gjennomgår noen av hypotesene. Én av dem peker på invasjoner utenfra: først kristne korstog, og så de gule horder fra Mongolia like etter. Lewis påpeker derimot at noen av de største kulturelle prestasjoner, spesielt i Iran, skjedde etter de mongolske invasjonene. En annen mulig årsak er en religionsmotstandere burde være glade i: bortfallelsen av tradisjonen for bid’ah (innovasjon) til fordel for taqlid (blind tro på religiøse autoriteter). Vi skal derimot være forsiktig med å skylde på religion, spesielt siden vi da måtte gi religion æren for muslimenes prestasjonene under den islamske gullalderen–noe som både høres tvilsomt ut, og som er uakseptabelt for religionsmotstanderne.

En annen mulig forklaring, som Lewis også forkaster, er konkurranse fra vesten. Hans konklusjon ser ut til å være at både vestlig dominans, bortfallelse av en tradisjon for vitenskap, henfallenhet til gamle, utdaterte skikker og dagens ekstremisme er et result av, og ikke en årsak til, den gamle muslimske sivilasjonens fall. Den konklusjonen er ikke fullt tilfredsstillende, siden den fortsatt lar det være usagt hva den opprinnelige årsaken skal være. Lewis spør hva som gikk galt, men svarer med å fortelle hva det at det gikk galt førte til.

Antagelig var det en kombinasjon av flere faktorer (f.eks. dårlig politikk, konkurranse fra andre sivilisasjoner, mindre toleranse og tradisjon for vitenskap og innovasjon, osv.) som førte til nedgangen. Det er i alle fall den mest diplomatiske konklusjonen, som forsøker å kombinere det beste fra de forskjellige hypotesene. Vi skal dog være forsiktige, for denne artikkelen startet med målet å rette opp misforståelsen om den bakvendte muslim, men har nå forandret seg over til å forsøke å løse det store «Problemet med midtøsten», med stor P, og det er et altfor komplisert og vanskelig problem til å løses i en enkel nettartikkel.

I alle tilfeller er det en del uoppgjort mellom øst og vest her. Vi skylder samfunnene i midtøsten litt mer annerkjennelse for at de tross alt har gjort en god del for utviklingen av våre samfunn, selv om det kanskje ikke er allment kjent. Det er en fascinerende historie som både er parallell med, og viklet inn i, vår, som bare venter på å bli utforsket. De, på sin side, skylder oss en forklaring på hvordan i svarte det hele kunne gå så galt som det har gått.

Kommentarer

5 kommentarer så langt.



Du kan lese mer om siden, eller abonnere på bloggposter eller kommentarer via RSS. Naivt magasin kjører WordPress hos Dreamhost.