Det er mye lettere å huske ord enn tall. Det er bare å tenke seg hvilke av disse to linjene som er lettest å huske:
eple sjokolade kanon
8319 192485365 39281
Det er en grunn til at vi bruker vanligvis bruker domenenavn i stedet for IP-addresser når vi navigerer på nettet. DNS (Domain Name System) er limet som binder sammen domener og IP-addresser. Veldig kort er det en desentralisert database som fungerer som oppslagsverk for klienter som ønsker å finne ut addressen et bestemt domene peker til. Når du skal ha tak i google.com eller et eller annet domene, kobler nettleseren seg til en DNS-server som enten forteller den hvilke(n) IP-addresse som er assosiert med google.com, eller forteller den om en annen DNS-server som kanskje vet. Slik hopper nettleseren rundt til den finner en korrekt IP-addresse — eller eventuelt ikke gjør det, og kaster en feilmelding i trynet på deg(1).
Christian Neukirchen spør seg:
Why is there no phone-DNS?
Det er et meget godt spørsmål. Hvorfor i all verden finnes det ikke noe telefon-DNS-system? Hvorfor lever vi i en primitiv verden hvor vi må gå rundt å huske numre for å komme oss noen vei i telefonnettet? Hvorfor har vi ikke et system som langt på vei kunne erstattet huskeregler og telefonkatalogen?
DNS ble oppfunnet i 1983. Det er ingen tvil om at internett var mye mindre da enn det er nå. Er det årsaken til at vi ikke har noe lignende for telefonnumre — at ingen kom på ideen før det var for sent (for komplisert og kostbart å innføre)? Jeg mistenker at det er en kombinasjon av dette, og at de diverse telefonnettene er langt mindre åpne og samarbeidsvillige enn internett. Og selvfølgelig at det ikke finnes noen etterspørsel etter noe slikt.
Det kommer nok til å forbli en fiffig idé. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det ville vært skikkelig tøft, for ikke å nevne praktisk, om jeg kunne hatt et telefonnummer á la simen.no.