Naivt Magasin 22. Mars 2008

Kafka on the Shore av Haruki Murakami

Haruki Murakami er antagelig den mest leste japanske forfatteren i vesten. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor: språket er tilgjengelig, historiene er surrealistiske og pepret med referanser til vestlig kultur, både høy- og lav; her referes like gjerne til Platon som Prince. Kafka on the Shore er den første boka av Murakami jeg har lest, og etter sigende ikke blant hans beste, men den er likevel god. (Merk: den finnes også i norsk utgave, men jeg kom tilfeldigvis over den engelske, så det er den jeg har lest. Begge er oversettelser av den japanske originalen.)

Den Kafka på stranden vi finner i tittelen referer til ikke mindre enn tre forskjellige ting i romanen, ingen av dem den tyskspråklige forfatteren: det ene er en sang, skrevet av den mystiske Miss Saeki, lederen for et lite privat bibliotek en av bokas hovedpersoner etterhvert slår seg ned i; det andre er et maleri av en gutt på stranden; og det tredje er en gutt. Boka innledes med at en femtenåring, sønnen til en kjent skulptør, rømmer hjemmefra og tar på seg navnet Kafka. Unge Kafka Tamura liker ikke skolen, liker ikke faren sin, og lengter etter moren, som av uforklarlige grunner tok med seg søsteren hans og forlat ham og faren da han var fire. Derfor velger han seg et tilfeldig sted på kartet («There’s no particular reason it has to be Shikoku, only that studying the map I got the feeling that’s where I should head») og rømmer fra hjemmet sitt i Tokyo.

Samtidig som vi følger Kafkas reise bort fra faren og det vi senere lærer er en Ødipus-profeti (faren forteller ham at han skal drepe faren, samt ligge med moren og søsteren — fin fyr, ikke sant?), følger vi den eldre, noe funksjonshemmede mannen Nakata. Under krigen, da han enda gikk på barneskolen, var han klassens stjerneelev. Så dro klassens hans på sopptur til «Rice Bowl Hill», hvor alle elevene av uforklarlige grunner (dem er det mange av hos Murakami) falt bevisstløse om. Nakata var den eneste som ikke våknet et par timer senere — han lå bevisstløs i tre uker, før han våknet opp med all kunnskapen borte, uten å kunne lese eller skrive og med begrensede muligheter til å tenke abstrakt. Som han selv stotrer mange ganger i løpet av romanen: «Nakata’s a bit dumb.» Til gjengjeld har han fått evnen til å snakke med katter, en evne han bruker til å spe på trygda som frilans kattefinner i Tokyo.

Etterhvert finner Kafka seg til rette i et privat bibliotek i Shikoku, hvor han blir kjent med bibliotekaren, Oshima. Han begynner å dukke opp i biblioteket hver dag, oppslukt i bøker som han er. Rutinen blir frokost på hotellet, trening og besøk på biblioteket, og den går helt fint, helt til han plutselig en kveld kommer til bevissthet i hagen til et Shinto-tempel, uvitende om hvordan han kom dit, med skjorta full av en annens blod — samtidig som faren hans finnes drept i Tokyo, mange mil borte. Kafka og Nakatas historier flettes sammen når Nakata, etter en forbrytelse han ikke ville begå, føler en uforklarlig dragning mot Shikoku og haiker på flukt, etterhvert hjulpet av Hoshino, en yrkessjåfør som av egne grunner — fordi Nakata minner ham om hans bestefar, som hjalp Hoshino da han var utakknemlig og kriminell tenåring, sier Hoshino selv — velger å følge med.

Det er minner som er Murakamis tema. Miss Saeki, som bestyrer biblioteket Kafka slår seg ned i, kan ikke glemme hennes ungdomskjæreste, som døde da de var tjue, et uskyldig offer under et studentopprør. For henne er det som om tiden stoppet ved kjærestens død. Kafka Tamura kan ikke glemme moren, som forlot ham da han var liten, og framsetter etterhvert en teori om at det er Miss Saeki som er moren. Nakata kan ikke huske noe av det han lærte før «The Rice Bowl Hill Incident» i krigens Japan; han kan verken lese eller skrive eller regne — men han kan huske det eneste han virkelig kan, bortsett fra å snakke med katter, nemlig å lage møbler.

Et annet tema er oppvekst. Nakatas oppvekst ble brått hemmet da han ble utsatt for ulykken som niåring. Kafka, som selv er i ferd med å vokse opp, får etterhvert besøk av et femten år gammelt spøkelse, spøkelset til en kvinne som enda lever, som ikke ville gi slipp på barndommen og ønsket å ha sin tilværelse som femtenåring for evig. Ingen kan påstå at Murakami strekker seg etter realisme.

Ikke-realismen kan konstateres av ytre faktorer (Kafka on the Shore vant World Fantasy-prisen for 2005), og av faktorer i boka, slik som spøkelser (av levende mennesker!), menn som snakker med katter, igler og fisk som faller fra himmelen, en mann som lager en fløyte av kattesjeler (som han samler ved å drepe dem på en smertefull måte og gjennomgå et grusomt ritual med den døde kattekroppen), en forhekset skog hvor tiden står stille, portaler til andre verdener og en metafysisk hallik som tar formen til Colonel Sanders og insisterer på at han ikke er et menneske, men et abstrakt konsept.

Stilen til Murakami er på samme tid jordnær og drømmende. Den er jordnær fordi den er simpel: prosaen flyter fint, men den går ikke av hengslene i rosenrøde formuleringer og fancy fortellerteknikk; den er drømmende fordi grensene mellom fantasi og virkelighet, drøm og våken tilstand viskes ut mens Murakami skriver, og fordi metaforene hans, når han velger å ta dem i bruk, går i alle retninger.

Temaene er godt (om uvanlig) behandlet, karakterene er — om ikke realistiske — i alle fall interessante, men plottet skraler litt. Det er rett og slett for mye som henger i lufta, som er surrealistisk bare for surrealismens skyld, som ikke gir mening hvor det burde finnes en mening å hente. Tilsynelatende med vilje lar Murakami løse tråder og hull i plottet stå åpne, og når boka er ferdig kan jeg ikke unngå å få følelsen av at det burde vært mer, trådene burde vært samlet bedre og flere av de surrealistiske hendelsene burde vært avslørt som styrt av sin egen logikk, og ikke bare stå åpne og uforklarte. Var «Rice Bowl Hill»-hendelsen et tilfelle av aliens på jorda, for eksempel (elevene og læreren ser et objekt på himmelen like før det skjer, noe de antar er et amerikansk b-29-fly, men det viser seg at ingen amerikanske fly befant seg i området det aktuelle tidsrommet)? Hvordan har det seg at tiden har stoppet for et lite utsnitt av verden? Hvorfor kan Nakata snakke med katter, helt til han begår en forbrytelse og ikke kan det — men da kan få dyr til å regne fra himmelen? Hva er det med »The Entrance Stone», som Nakata leter etter, hvor fører «The Entrance»? Hva er poenget bak ødipus-profetien? Disse, og flere, er spørsmål som dukker opp ved lesning og som forblir ubesvarte.

Murakami har flere ganger sagt at han ikke har noen plan for hvor historien skal gå når han setter seg ned for å skrive, og at mye av gleden ved skriveprossesen for ham er å finne ut hva som skjer videre. Det merkes, for å si det sånn.

Til tross for slike feil må man bare lese videre. Hvorfor? Det er en må-lese-videre-kvalitet ved Kafka on the Shore som jeg ikke skjønner meg på, plotthull og alt tatt i betraktning. Kanskje er det karakterene? Du har Oshima, en bibliotekar med tvetydig kjønnsidentitet som blir Kafkas venn. Du har Kafka, som rømmer hjemmefra og bestemmer seg for å omfavne ødipus-profetien, snarere enn kjempe mot den, slik Ødipus gjorde — og så snakker han med sin usynlige venn, eller kanskje den andre delen av sjelen hans (en gammel gresk teori som sier at sjelen er delt i to — enten mann/mann, kvinne/mann eller kvinne/kvinne — blir nevnt i teksten), «The boy named Crow»; Kafka, finner vi senere ut, er kråke på tsjekkisk. Du har Hoshino, som hjelper Nakata, den enkle men bestemte analfabeten. Du har Sakura, som blir Kafkas metaforiske søster, en ung kvinne han tilfeldigvis treffer på bussen som tar ham bort fra Tokyo. Og du har Miss Saeki, den tidligere pianisten, bibliotekbestyreren som ikke kunne glemme.

Det er altså ei merkelig bok. Én hovedperson snakker med katter, en annen forelsker seg i spøkelset til et menneske som lever. Portaler til andre verdener og metafysiske halliker finnes mellom sidene. Plottet lar løse tråder forbli løse, og «løsningen» på det hele er ikke helt tilfredsstillende. Likevel kunne jeg knapt legge ned boka. Det må si noe om Haruki Murakami. Noe positivt.



Uttrykk en mening

Navn- og e-postaddressefeltene er obligatoriske (men e-postaddressen publiseres ikke). Du kan bruke <blockquote>(sitatet)</blockquote> for å sitere andre. Linker (<a href="...">tekst</a>) funker også.

Navn E-post Nettside Kommentar