Naivt Magasin 27. Januar 2008

Myten om den bakvendte muslim

Det har blitt en godtatt sannhet at islam og muslimer–i alle fall de som ikke er mer eller mindre vellykket integrete i vestlige demokratier–er bakvendte. Om ikke Mekka tilfeldigvis ligger i retning framover, selvfølgelig. Det synes som om jo viktigere islam er i et samfunn, jo mer bakvendte er det: Se for eksempel på den barbariske rettspraksisen i land som Saudi-Arabia, som praktiserer streng sharia-lov, eller på alle de udemokratiske og undertrykkende statene i midtøsten, eller på jihadistenes morderiske idealer. Selv om det nok er en interessant diskusjon i hvor stor grad det stemmer, er det om mulig enda mer interessant at det ikke alltid har vært slik. For tusen år siden var nemlig siviliasjonene under de islamske kalifatene mye mer progressive enn sine motstykker i vesten innen felter som kunst, teknologi, matematikk, vitenskap og økonomi. Hva i all verden var det som skjedde?

Abbasid-kalifatets største utstrekning.

Vi er godt kjent med storhetsperiodene i vestlig historie: antikkens store, greske filosofer og matematikere, romerrikets enorme militærmakt, vikingenes herjinger og oppdagelser av landmasser som Island, Grønland og Nord-Amerika, renessansen og opplysningstiden. Den islamske gullalderen, derimot, er ikke like kjent. Selv om ideen om «the dark ages»–den mørke middelalderen–er delvis mytisk, er det kjent at det vi kaller vikingtiden og årene fram mot korstogene ikke var den mest produktive i Europas historie. I midtøsten, derimot, var tidsperioden som begynte litt før Harald Hårfagre fikk samlet noen stubber og dannet Norge (700-tallet) til Snorre pennet sine kongesagaer (1200-tallet) en gyllen periode på alle måter.

De gjorde store framskritt innenfor de fleste områder. Et av dem var matematikk; det er ikke tilfeldig at en persisk, muslimsk matematiker regnes som algebraens far. Muslimene grunnla de første universitetene. De skapte intrikate handelsnettverk over store distanser. De revolusjonerte landbruk. Mens våre forfedre vikingene slo inn skaller og gjorde landhogg på kysten av England, var arabiske oppfinnere og vitenskapsmenn i full gang med å oppfinne ny teknologi eller den vitenskapelige metode.

Kalifatet vokste til å omfatte hele midtøsten, store deler av Nord-Afrika og den sørlige delen av den iberiske halvøy. Det var på sitt største ikke bare det største riket i verden på den tiden, men kanskje noengang, sammenlignbart med rommerrikets utstrekning (NB: jeg har ikke regnet på dette; ved øyemål på kart kan det se ut til at romerriket på sitt største var litt større enn kalifatet)–det var også mer moderne, både når det gjaldt teknologi og toleranse, enn tidligere og samtidige riker.

Eksempel på «Penrose tiling», et fascinerende tema i seg selv.

Arabisk kunst sto ikke tilbake for vitenskapen. Ny forskning har vist at arabiske mosaikk- og veggmønstre ikke bare er svært nøyaktige, men også viser tidvis meget avanserte mønstre. Blant annet har man funnet et nær perfekt eksemplar av en såkalt «Penrose tiling»–et mønster bestående av enkle former som kan legges i all evighet uten at det gjentar seg, og som dessuten har femfoldig symmetri (om du roterer mønsteret 360/5 = 72 grader, ser det helt likt ut), ikke matematisk beskrevet før på 1970-tallet–i et iransk begravelseskompleks fra 1400-tallet.

Det moderne 10-tallssystemet, kjent som det hinduarabiske tallsystemet, kom til Europa via midtøsten og muslimene.

La oss heller ikke glemme filosofi, arkitektur (de karakteriske buene i den gotiske arkitekturen var for eksempel lånt fra arabisk arkitektur), litteratur og astronomi. For ikke å snakke om teknologi og oppfinnelser. På 900-tallet var Ibn al-Haitham, en arabisk astronom, fysiker og matematiker, den første til å rette på grekernes misforståelse av øyets funksjon: de gamle grekerne trodde at øyet sendte ut stråler som gjorde at vi kunne se, men al-Haitham fant ut at øyet i stedet er en passiv mottager av lysstråler. Han regnes som optikkens grunnlegger og har fått æren for å ha sendt fysikk ut av filosofien og inn i vitenskapen; hans verk Optikk regnes som det første verket som benyttet den vitenskapelige metode. Han er langt fra den eneste araberen fra denne perioden som gjorde store oppfinnelser eller oppdagelser. Foruten siden jeg linket til over, har Wikipedia en oversikt.

Så mye nytt og lurt kom fra islamske land i denne tidsperioden at noen har dristet seg til å kalle den islamske gullalderen en politisk korrekt fiksjon. Det er ikke tilfelle. Jeg har spredd linker til kilder i avsnittene ovenfor; det er bare å oppsøke dem for de som er uenige. Det aller meste er godt dokumentert. Motstanderne av ideen om gullalderen peker på at livet under kalifatene langt fra var bare fryd og gammen. Det er tross alt middelalderen vi snakker om. Det har de rett i, men det skal godt gjøres å argumentere mot ideen om at det tross alt var bedre enn i tidligere eller andre samtidige regimer.

Det er, kort sagt, en myte at muslimer, islam eller arabere har en iboende bakvendthet i seg. Ikke det at jeg regner med at mine lesere nærer slike vrangforestillinger, men både jeg personlig og, regner jeg med, mange andre kan lett ta seg i å tenke i de baner en gang i blant. For hva skal man ellers si når det dukker opp historier om æresdrap som fører til steining av 17-åringer for å skifte religion, om–både i bokstavelig og metaforisk forstand–lover fra middelalderen som forbyr kvinner å vise hud eller hår, og gir mannen råderett over «sine» kvinner og barn, eller om krig som påstås å være hellig (enda et stadie vesten med kirken i spissen passerte for hundrevis av år siden)? Når Mahmoud Ahmadinejad, Irans president, i fullt alvor benekter grunnleggende biologi og all empiri og påstår at det ikke finnes noen homofile i Iran?

Den enkleste konklusjonen er: Disse menneskene (i alle fall mange av dem) er strandet i middelalderen! Men jeg har nettopp beskrevet den islamske gullalderen, hvor midtøsten og muslimene som bodde der gjorde fremskritt på alle områder, og langt på vei overgikk sine vestlige naboer. Det er all grunn til å spørre seg hva i pokker som gikk galt.

Før jeg forsøker å svare på det, må det være klart at det å omtale muslimer, eller beboere av midtøsten generelt, som om de er en entydig gruppe er en kategorisk feil av de større. La det være klart at det finnes kloke hoder i alle land på jorda, og at det å omtale spørsmålet «hva skjedde med muslimene, og midtøsten generelt?» må gjøres på generelt grunnlag. Det er ikke bare en myte at muslimer eller islam alltid har vært bakvendte, men også at alle er det i dag, selvsagt.

Tilbake til spørsmålet: Hvorfor er det mer naturlig å tenke 11.september enn utviklingen av algebra? Hvorfor stoppet utviklingen opp? Vi vet det ikke sikkert. Bernard Lewis, i en artikkel som oppsummerer hovedtesen i hans bok What Went Wrong?: Western Impact and Middle Eastern Response, gjennomgår noen av hypotesene. Én av dem peker på invasjoner utenfra: først kristne korstog, og så de gule horder fra Mongolia like etter. Lewis påpeker derimot at noen av de største kulturelle prestasjoner, spesielt i Iran, skjedde etter de mongolske invasjonene. En annen mulig årsak er en religionsmotstandere burde være glade i: bortfallelsen av tradisjonen for bid’ah (innovasjon) til fordel for taqlid (blind tro på religiøse autoriteter). Vi skal derimot være forsiktig med å skylde på religion, spesielt siden vi da måtte gi religion æren for muslimenes prestasjonene under den islamske gullalderen–noe som både høres tvilsomt ut, og som er uakseptabelt for religionsmotstanderne.

En annen mulig forklaring, som Lewis også forkaster, er konkurranse fra vesten. Hans konklusjon ser ut til å være at både vestlig dominans, bortfallelse av en tradisjon for vitenskap, henfallenhet til gamle, utdaterte skikker og dagens ekstremisme er et result av, og ikke en årsak til, den gamle muslimske sivilasjonens fall. Den konklusjonen er ikke fullt tilfredsstillende, siden den fortsatt lar det være usagt hva den opprinnelige årsaken skal være. Lewis spør hva som gikk galt, men svarer med å fortelle hva det at det gikk galt førte til.

Antagelig var det en kombinasjon av flere faktorer (f.eks. dårlig politikk, konkurranse fra andre sivilisasjoner, mindre toleranse og tradisjon for vitenskap og innovasjon, osv.) som førte til nedgangen. Det er i alle fall den mest diplomatiske konklusjonen, som forsøker å kombinere det beste fra de forskjellige hypotesene. Vi skal dog være forsiktige, for denne artikkelen startet med målet å rette opp misforståelsen om den bakvendte muslim, men har nå forandret seg over til å forsøke å løse det store «Problemet med midtøsten», med stor P, og det er et altfor komplisert og vanskelig problem til å løses i en enkel nettartikkel.

I alle tilfeller er det en del uoppgjort mellom øst og vest her. Vi skylder samfunnene i midtøsten litt mer annerkjennelse for at de tross alt har gjort en god del for utviklingen av våre samfunn, selv om det kanskje ikke er allment kjent. Det er en fascinerende historie som både er parallell med, og viklet inn i, vår, som bare venter på å bli utforsket. De, på sin side, skylder oss en forklaring på hvordan i svarte det hele kunne gå så galt som det har gått.