Naivt Magasin 4. Februar 2008

The Man from Earth (2007)

The Man from Earth er en forfriskende gammeldags sci-fifilm i et hensenseende–den har ingen spesialeffekter, og knapt noen action i det hele tatt–og i et annet forfriskende moderne–produsenten overstrømmer nettpirater med godord for å ha spredd filmen via torrents og slik skapt den oppmerksomheten filmen fortjener. Begge trekk er veldig lure, for det er en veldig god film og den har fått veldig mye gratis reklame på grunn av spredningen via torrents.

The Man from Earth løfter science fiction-sjangeren over hva den ofte er og viser hva den kan være. På et knøttlite budsjett, men med et godt manus, klarer den å vise at idéfiksjonen lever sterkt også i 2008. Rammeverket er spartansk, så nært dogmefilmens unødvendige restriksjoner som du kan komme og fortsatt lage en god film: 90% av filmen er dialog, og hele filmen foregår i et rom i ei hytte ute i skogen, og rett utenfor. Historien er forholdsvis enkel (men ikke grunn): den tilsynelatende evigunge John Oldman har holdt en professorstilling i ti år ved et universitet i en navnløs by i USA, og har planlagt å trekke seg stille tilbake fra stillingen og flytte langt vekk, helst uten noe oppmerksomhet i det hele tatt. Planen ryker når vennene hans, alle fra universitetet, får nyss om det og dukker opp på dørstokken hans kvelden han er i ferd med å dra. De forlanger å vite hvorfor. John ber dem ta for seg et tankeeksperiment: hva om en mann fra eldre steinalder, en Cro Magnon-mann, aldri døde? Ville det gå an? Hvordan ville han være? Så forteller han at han er den mannen. Den 14 000 år gamle mannen som aldri døde.

Noen av kollegaene blir sinte, andre reagerer med vantro; noen tror det er en spøk, og noen funderer på om det kan være hold i historien, sånn rent teoretisk, eller om det er science fiction (tihi!). Alle går de påstandene i møte fra sin bakgrunn, de fleste vitenskapelig, bortsett fra Edith (Ellen Crawford), som tar det hele for seg gjennom linsen til en personlig troende kristen. Resten av filmen består, så nært som kanskje fem minutter, av dialog. Karakterene skifter mellom teoretiske spekulasjoner rundt tankeeksperimentet, krysseksaminering av John og diskusjoner om de filosofiske konsekvensene av den utrolige historien.

Det slår meg at skuespillerne er usynlige. Man tenker ikke over at de er skuespillere, men ser dem heller som rollefigurer. Dette er positivt i den forstand at det gjør det lettere å leve seg inn i historien, men på den annen side betyr det også at det ikke er noen store rolletolkninger her. Skuespillerne gjør en god jobb jevnt over, med noen unntak, noen bedre enn andre, men til tross for at jeg så filmen i jula og syntes det var en knakende bra film da, så er alle minner om ekstraordinære skuespillerprestasjoner blåst vekk. Det tolker jeg som et tegn på at de ikke satt så godt som de burde.

Om vi godtar at rollefigurene først og fremst er brikker i spillet som sakte, men sikkert vever dialogen filmen spinner rundt, og at skuespillerne først og fremst er rollefigurene, verken mer eller mindre, og tar med det faktum at dialogen er meget god, så blir det hele en god film. Av skuespillerprestasjoner vil jeg kun trekke fram Alexis Thorpe, som spiller en ung student; rollefiguren er den desidert platteste av dem alle, og sier (i motsetning til samtlige andre karakterer i filmen) ikke et klokt ord i det hele tatt, og skuespillerprestasjonen blir deretter. Men døm ikke filmen på det: selv om denne rollen med fordel kunne blitt trimmet som dødkjøtt, er det likevel en knakende god film.

Filmen er basert på et manus av Jerome Bixby, en halvobskur sci-fiforfatter hvis femten minutter hviler på manuset til noen episoder av Twilight Zone og Star Trek. Ideen fikk han på 60-tallet, men manuset ble ikke ferdigskrevet før på dødsleiet i 1998. Sønnen hans skal visstnok ha lett lenge etter en regissør som ville ta manuset for det det var, og ikke ekspandere og legge til spesialeffekter og gjøre Hollywood av filmen. Til slutt fant han Richard Schenkman, som tok historien for det den var. Kudos til ham for det.

Jeg kan ikke si det ofte nok: denne filmen er, hviler på, og handler om dialogen, som er god. Jeg kunne bannet på at om Platon og Sokrates hadde levd i dag, så ville de ikke bare skrevet ned sine berømte dialoger, de ville ha filmatisert dem i samme stil som The Man from Earth. Vi er innom et utall følelser, filosofier, religioner, vitenskapelige felter og historiske epoker før filmen er over, og det hele glir av tunga på skuespillerne som om det skulle være den naturligste ting i verden. Nydelig.

Et poeng som andre har tatt opp, og som jeg er delvis enig i, er at filmen kanskje er litt for tydelig på slutten. Du får klart og utvetydig svar på det største spørsmålet før filmen er omme; kanskje hadde den vært enda sterkere om slutten var tvetydig? På den andre side finnes det millioner av dem som forbanner tv-serier som Lost fordi manusforfatterne velger å la spørsmål stå åpne og svar være tvetydige. Du kan ikke glede alle. Av mangel på en versjon med alternativ ending å sammenligne med går jeg for «vet hva du har, vet ikke hva du får»-følelsen og sier at filmen funker best som den er.

Bortsett fra å være en veldig bra film som tør å anta at seeren er intelligent, den desidert beste sci-fifilmen jeg så i fjor og helt i toppen generelt, er det umulig å anmelde filmen uten å nevne piratstøtten. Filmens produsent sendte nemlig en e-post til Releaselog, en blogg som anmelder «utgivelser» av filmer via bittorrent, hvor han lovpriset nettpiratenes fremferd fordi den hadde brakt mye mer oppmerksomhet og annerkjennelse til filmen enn den ellers ville fått. Han skriver blant annet:

«What you guys have done here is nothing short of amazing. In the future, I will not complain about file sharing. YOU HAVE HELPED PUT THIS LITTLE MOVIE ON THE MAP!!!! When I make my next picture, I just may upload the movie on the net myself!»

Med andre ord, du kan med god samvittighet laste ned og se filmen før du eventuelt bestemmer deg for å gi penger til noen som helst for den. Alt i alt, absolutt anbefalt. Terningkast gir jeg ikke, men du kan tenke deg at denne filmen ligger og vipper på toppen av den hypotetiske skalaen jeg ville brukt om jeg ga terningkast.

Postscriptum: som det står på om-siden, er målet å publisere én gang i uka. Det er derfor kjipt å sprekke allerede andre uka, men til mitt forsvar holdt jeg på med en artikkel om forholdet mellom språk og tanke som viste seg å bli svært omfattende, og jeg har flere andre gode ideer jeg holder på med. Altså må du ta til takke med en skarve filmanmeldelse nå, men så kan du heller se fram til de kommende ukene. Målet er en gang i uka, men som policy publiserer jeg ikke dårlig eller halvferdig materiale for å rekke en selvvalgt deadline.