Det er minst to virkelige fenomener som klumpes sammen under empatiparaplyen, noe som lett kommer til syne når vi presenteres for følgende dilemma: psykopater og autister har begge blitt karakterisert som mangel på empati, men det er helt klart to helt forskjellige tilstander vi har å gjøre med. What gives? La oss klarne opp empatibegrepet engang for alle — eller i alle fall til nytt bevismateriale tvinger oss til å revidere forståelsen av begrepet.

Bokmålsordboka sier at empati er «(evne til) innlevelse i et annet menneskes situasjon el. tankeliv», og den er ikke helt på villspor, men spesielt presis er den heller ikke, og denne definisjonen hjelper oss slett ikke å forstå forskjellen på psykopater og autister.

Psykopati (som ikke må forveksles med psykose) er et i alle fall noenlunde respektabelt begrep i vitenskapelig sammenheng. En av definisjonene er Robert Hares Psychopathy Checklist-Revised (PCL-R). Her finner vi punkter slik som dette:

• Glibness/superficial charm
• Cunning/manipulative
• Callous/lack of empathy

Sammenlign med autismespektrumdiagnoser, som også sies å karakteriseres av en mangel på empati. Definisjonene på autisme går på mangel på sosial forståelse: det er snakk om mangel på øyekontakt, dårlig lesing av kroppsspråk, dårlig utviklede menneskelige relasjoner, og ofte upassende oppførsel i sosiale sammenhenger. Psykopater viser også ofte upassende oppførsel, men hos autister skjer dette fordi de ikke skjønner hva som er forventet av dem, eller hvorfor, mens det hos psykopater er snakk om en fullt bevisst overskridelse av grenser. Hos autisten er det forståelsen som skorter, hos psykopaten er det medfølelsen for andre og ønsket om å koordinere sine handlinger med andre, slik at ting blir best for alle og ikke bare for en selv, som er i ulage.

Og begge disse profilene skal være basert på mangel på samme egenskap? Det går ikke, viser det seg. I autismeforskningen har en viktig teori som har forsøkt å forklare sympotene observert i autister vært at de skulle ha en mangel på Theory of Mind (ToM). Wikipedia sier at ToM er «the ability to attribute mental states—beliefs, intents, desires, pretending, knowledge, etc.—to oneself and others and to understand that others have beliefs, desires and intentions that are different from one’s own». Kort sagt, evnen til å danne en mental modell av andres bevissthet — hvilke tanker, følelser, ønsker og intensjoner de har. Denne typen empati kalles også kognitiv empati. Her er det altså ikke snakk om noen følelsesmessig reaksjon, men snarere den intellektuelle forståelsen av andres perspektiv. Det andre fenomenet under empatiparaplyen er affektiv empati, som går på følelsesmessig reaksjon. Vi finner definisjoner på disse begrepene i Who Cares? Revisiting Empathy in Asperger Syndrome:

Empathy broadly refers to our reaction to the observed experiences of others. Previous investigators and theorists have taken two main approaches to the study of empathy. The first approach emphasizes ‘‘cognitive empathy’’, which can be defined as the process of understanding another person’s perspective. The second approach emphasizes ‘‘affective empathy’’, defined as an observer’s emotional response to the affective state of others. Recently, researchers have adopted a more multi-dimensional approach, acknowledging that both components are an integral part of empathy. This approach views the cognitive and affective components of empathy as two separate, but related constructs.

Det er altså separate, men beslektede evner det er snakk om her. Artikkelforfatternes konklusjon, etter å ha administrert diverse empatitester designet for å teste forskjellige aspekter av empati til en kontrollgruppe og en gruppe individer med Asperger syndrom (en høytfungerende autismespekterdiagnose), var at individene med AS — som forventet — viste dårligere resultater på kognitiv empati, men de hadde normale resultater på én test på affektiv empati, og viste sterkere resultater på en annen, «personal distress». Personene med AS var altså dårlige på perspektivtaking, men usedvanlig empatiske hva gjaldt innlevelse i andres følelser, når de nå engang visste hva andre følte. Videre i artikkelen:

However, to date, there have been no studies looking at the relationship between either cognitive or affective empathy and ToM, leaving unsettled whether these terms are equivalent or not. While ToM appears to be roughly equivalent to cognitive empathy, it does not appear to be related to affective empathy. It is possible that an individual could lack one component of empathy but maintain normal levels of the other component. Therefore, claims of impairments in empathy based solely on assessments of ToM may be misleading, as they likely portray an incomplete picture.

Fra dette kan vi trekke to konklusjoner: kognitiv og affektiv empati er to forskjellige konsepter, og det er mulig å ha defekter i den ene av disse egenskapene, men et normalt eller over normalt nivå på den andre. Da begynner bildet å falle på plass: autister har mangler i kognitiv empati, men normal (eller kanskje helst over normal) affektiv empati; psykopater har normal (eller kanskje helst over normal) kognitiv empati, men store mangler i affektiv empati. Mens autister og normale mennesker blir beveget av å vite om andres glede eller lidelse, er dette en psykopat likegyldig (eller det påvirker i alle fall en psykopat i mye mindre grad). Det synes å være den naturlige konklusjonen, og det er ikke bare jeg som mener det. I resymeet til artikkelen Responding to the emotions of others: Dissociating forms of empathy through the study of typical and psychiatric populations finner vi følgende:

Empathy is a lay term that is becoming increasingly viewed as a unitary function within the field of cognitive neuroscience. In this paper, a selective review of the empathy literature is provided. It is argued from this literature that empathy is not a unitary system but rather a loose collection of partially dissociable neurocognitive systems. In particular, three main divisions can be made: cognitive empathy (or Theory of Mind), motor empathy, and emotional empathy. The two main psychiatric disorders associated with empathic dysfunction are considered: autism and psychopathy. It is argued that individuals with autism show difficulties with cognitive and motor empathy but less clear difficulties with respect to emotional empathy. In contrast, individuals with psychopathy show clear difficulties with a specific form of emotional empathy but no indications of impairment with cognitive and motor empathy.

Den tredje formen for empati som nevnes her er motorisk empati, som har med speiling av andres bevegelser å gjøre.

Innen autismelitteraturen finner vi en annen uheldig sammenblanding, eller i alle fall et potensiale for sammenblanding. Fenomenet en ønsker å forklare er observasjonen at autister har vanskeligheter med å danne seg en ToM, et mentalt bilde av en annens bevissthet, intensjoner, følelser og hele pakka, og holde denne adskilt fra sin egen bevissthet. Det har vært antatt at dette hviler utelukkende på en mangel på det konseptuelle maskineriet nødvendig for å bygge slike mentale modeller. Vi har alle slike begrensninger på noen områder; jeg har for eksempel neppe den mentale hardwaren jeg måtte hatt for å visualisere seksdimensjonale rom, for min vesle primathjerne har utviklet seg for å navigere i et tredimensjonalt landskap. Uansett hvor mye jeg leser om 6D vil jeg ikke kunne bygge mentale modeller av seksdimensjonale landskap. Slik er det autismelitteraturen (med en viss berettigelse, slik vi skal se lenger ned) har antatt at autister har det med ToM: de har ikke det konseptuelle maskineriet i hodet, uansett hvor mye informasjon de måtte anskaffe, til å bygge slike mentale modeller.

Men kan det ikke tenkes at autismelignende symptomer kunne stamme fra en mangel på nødvendig informasjon? La oss ta en analogi her også: et menneske som ikke vet noe om hvordan folk i andre verdensdeler lever, slik det var vanlig for noen århundrer siden, har ikke noen forutsetninger for å skjønne hvordan kulturelle forskjeller i andre verdensdeler fører til andre perspektiver på livet. Men med litt dedikert studie vil disse menneskene, såfremt de ikke er inngrodd tunnelsynte etnosentrister, kunne få en viss forståelse av andre kulturers perspektiver. Men uten informasjon om disse kulturenes levemåter, går det ikke. Det kan tenkes at autismelignende symptomer vil kunne være grunnet i en slik mangel på nødvending info, de også. For autister er per definisjon ikke spesielt gode på å lese kroppsspråk. Kanskje det er derfor de ikke klarer å bygge ToM-er: de klarer ikke å lese ansiktsuttrykk og annet kroppsspråk godt nok til å danne seg et bilde av hva andre mennesker tenker?

Er det slik litteraturen vil ha det, at autister rett og slett mangler maskineriet nødvendig for perspektivtaking, eller klarer de ikke å utlede nok informasjon fra kroppsspråk til å bygge korrekte mentale modeller, eller er det en kombinasjon av disse to som best forklarer observasjonene? Antakelsen om mangel på konseptuelt maskineri har en viss basis i forskning, for tester med sosiale historier og den såkalte Sally Anne-testen har vist at autister har problemer med ToM, selv med all informasjon foran dem. Disse utelukker likevel ikke at noen av de som viser autismelignende symptomer, har evnen til å ta perspektiv, men ikke greier å utlede den nødvendige informasjonen for å gjøre det. Det kan i alle fall ikke slås bort med et vift, som om det er for teit til å undersøkes. Det finnes altså fortsatt flere mulige nyanser av empati som ikke har fått adekvat vitenskapelig oppmerksomhet.

Og da ser vi bort på de forskerne som blander ToM, kognitiv og affektiv empati under samme paraply uten å se at det er forskjellige fenomener det er snakk om.

Ikke nok med det. Forholdet mellom alexithymia, kognitiv og affektiv empati, psykopati og autisme er også heller uklart. Alexithymia kjennetegnes av dårlige evner til å identifisere følelser i seg selv og vanskeligheter med å forklare følelser. Alexithymia innebærer store problemer med å forklare for andre hva en føler, eller i det hele tatt å forstå nyanserte følelser for seg selv. Det er en sterk korrelasjon mellom alexithymia og autisme, men alexithymia observeres også i mennesker uten autisme. Noen sammenheng med psykopati er ikke kjent. Hvordan denne smørja skal løses, er altså ennå et åpent spørsmål.

* * *

Forresten, når vi snakker om empati, hva menes egentlig når vi sier at leger bør ha empati med pasientene sine? En lege som aldri har hatt fantomsmerter kan umulig vite hvordan det oppleves å ha fantomsmerter, så han kan ikke leve seg inn i pasientens følelsesliv på den måten. Derimot kan han likevel vite nok om hvordan tidligere pasienter har rapportert denne følelsen, samt hvilke følelser dette gjerne vekker, til å grovt gjette hvilke følelser pasienten besitter (ToM eller kognitiv empati) og han kan (men bør han?) bli emosjonelt påvirket av pasientens reaksjon (affektiv empati). Hvilke av disse egenskapene er det som etterlyses?

eple sjokolade kanon
8319 192485365 39281

Det er en grunn til at vi bruker vanligvis bruker domenenavn i stedet for IP-addresser når vi navigerer på nettet. DNS (Domain Name System) er limet som binder sammen domener og IP-addresser. Veldig kort er det en desentralisert database som fungerer som oppslagsverk for klienter som ønsker å finne ut addressen et bestemt domene peker til. Når du skal ha tak i google.com eller et eller annet domene, kobler nettleseren seg til en DNS-server som enten forteller den hvilke(n) IP-addresse som er assosiert med google.com, eller forteller den om en annen DNS-server som kanskje vet. Slik hopper nettleseren rundt til den finner en korrekt IP-addresse — eller eventuelt ikke gjør det, og kaster en feilmelding i trynet på deg⁽¹⁾.

Christian Neukirchen spør seg:

Why is there no phone-DNS?

Det er et meget godt spørsmål. Hvorfor i all verden finnes det ikke noe telefon-DNS-system? Hvorfor lever vi i en primitiv verden hvor vi må gå rundt å huske numre for å komme oss noen vei i telefonnettet? Hvorfor har vi ikke et system som langt på vei kunne erstattet huskeregler og telefonkatalogen?

DNS ble oppfunnet i 1983. Det er ingen tvil om at internett var mye mindre da enn det er nå. Er det årsaken til at vi ikke har noe lignende for telefonnumre — at ingen kom på ideen før det var for sent (for komplisert og kostbart å innføre)? Jeg mistenker at det er en kombinasjon av dette, og at de diverse telefonnettene er langt mindre åpne og samarbeidsvillige enn internett. Og selvfølgelig at det ikke finnes noen etterspørsel etter noe slikt.

Det kommer nok til å forbli en fiffig idé. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det ville vært skikkelig tøft, for ikke å nevne praktisk, om jeg kunne hatt et telefonnummer á la simen.no.

Merk

1. Ikke medregnet lokal caching — dns-ruter lagres gjerne en stund hos klienten, slik at man ikke trenger å gå samme rundturen hver gang. (tilbake til hovedtekst)

Kafka on the Shore av Haruki Murakami, oversatt til engelsk av Philip Gabriel, utgitt på engelsk i 2005, pocket (489 sider).

Haruki Murakami er antagelig den mest leste japanske forfatteren i vesten. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor: språket er tilgjengelig, historiene er surrealistiske og pepret med referanser til vestlig kultur, både høy- og lav; her referes like gjerne til Platon som Prince. Kafka on the Shore er den første boka av Murakami jeg har lest, og etter sigende ikke blant hans beste, men den er likevel god. (Merk: den finnes også i norsk utgave, men jeg kom tilfeldigvis over den engelske, så det er den jeg har lest. Begge er oversettelser av den japanske originalen.)

Den Kafka på stranden vi finner i tittelen referer til ikke mindre enn tre forskjellige ting i romanen, ingen av dem den tyskspråklige forfatteren: det ene er en sang, skrevet av den mystiske Miss Saeki, lederen for et lite privat bibliotek en av bokas hovedpersoner etterhvert slår seg ned i; det andre er et maleri av en gutt på stranden; og det tredje er en gutt. Boka innledes med at en femtenåring, sønnen til en kjent skulptør, rømmer hjemmefra og tar på seg navnet Kafka. Unge Kafka Tamura liker ikke skolen, liker ikke faren sin, og lengter etter moren, som av uforklarlige grunner tok med seg søsteren hans og forlat ham og faren da han var fire. Derfor velger han seg et tilfeldig sted på kartet («There’s no particular reason it has to be Shikoku, only that studying the map I got the feeling that’s where I should head») og rømmer fra hjemmet sitt i Tokyo.

Samtidig som vi følger Kafkas reise bort fra faren og det vi senere lærer er en Ødipus-profeti (faren forteller ham at han skal drepe faren, samt ligge med moren og søsteren — fin fyr, ikke sant?), følger vi den eldre, noe funksjonshemmede mannen Nakata. Under krigen, da han enda gikk på barneskolen, var han klassens stjerneelev. Så dro klassens hans på sopptur til «Rice Bowl Hill», hvor alle elevene av uforklarlige grunner (dem er det mange av hos Murakami) falt bevisstløse om. Nakata var den eneste som ikke våknet et par timer senere — han lå bevisstløs i tre uker, før han våknet opp med all kunnskapen borte, uten å kunne lese eller skrive og med begrensede muligheter til å tenke abstrakt. Som han selv stotrer mange ganger i løpet av romanen: «Nakata’s a bit dumb.» Til gjengjeld har han fått evnen til å snakke med katter, en evne han bruker til å spe på trygda som frilans kattefinner i Tokyo.

Etterhvert finner Kafka seg til rette i et privat bibliotek i Shikoku, hvor han blir kjent med bibliotekaren, Oshima. Han begynner å dukke opp i biblioteket hver dag, oppslukt i bøker som han er. Rutinen blir frokost på hotellet, trening og besøk på biblioteket, og den går helt fint, helt til han plutselig en kveld kommer til bevissthet i hagen til et Shinto-tempel, uvitende om hvordan han kom dit, med skjorta full av en annens blod — samtidig som faren hans finnes drept i Tokyo, mange mil borte. Kafka og Nakatas historier flettes sammen når Nakata, etter en forbrytelse han ikke ville begå, føler en uforklarlig dragning mot Shikoku og haiker på flukt, etterhvert hjulpet av Hoshino, en yrkessjåfør som av egne grunner — fordi Nakata minner ham om hans bestefar, som hjalp Hoshino da han var utakknemlig og kriminell tenåring, sier Hoshino selv — velger å følge med.

Det er minner som er Murakamis tema. Miss Saeki, som bestyrer biblioteket Kafka slår seg ned i, kan ikke glemme hennes ungdomskjæreste, som døde da de var tjue, et uskyldig offer under et studentopprør. For henne er det som om tiden stoppet ved kjærestens død. Kafka Tamura kan ikke glemme moren, som forlot ham da han var liten, og framsetter etterhvert en teori om at det er Miss Saeki som er moren. Nakata kan ikke huske noe av det han lærte før «The Rice Bowl Hill Incident» i krigens Japan; han kan verken lese eller skrive eller regne — men han kan huske det eneste han virkelig kan, bortsett fra å snakke med katter, nemlig å lage møbler.

Et annet tema er oppvekst. Nakatas oppvekst ble brått hemmet da han ble utsatt for ulykken som niåring. Kafka, som selv er i ferd med å vokse opp, får etterhvert besøk av et femten år gammelt spøkelse, spøkelset til en kvinne som enda lever, som ikke ville gi slipp på barndommen og ønsket å ha sin tilværelse som femtenåring for evig. Ingen kan påstå at Murakami strekker seg etter realisme.

Ikke-realismen kan konstateres av ytre faktorer (Kafka on the Shore vant World Fantasy-prisen for 2005), og av faktorer i boka, slik som spøkelser (av levende mennesker!), menn som snakker med katter, igler og fisk som faller fra himmelen, en mann som lager en fløyte av kattesjeler (som han samler ved å drepe dem på en smertefull måte og gjennomgå et grusomt ritual med den døde kattekroppen), en forhekset skog hvor tiden står stille, portaler til andre verdener og en metafysisk hallik som tar formen til Colonel Sanders og insisterer på at han ikke er et menneske, men et abstrakt konsept.

Stilen til Murakami er på samme tid jordnær og drømmende. Den er jordnær fordi den er simpel: prosaen flyter fint, men den går ikke av hengslene i rosenrøde formuleringer og fancy fortellerteknikk; den er drømmende fordi grensene mellom fantasi og virkelighet, drøm og våken tilstand viskes ut mens Murakami skriver, og fordi metaforene hans, når han velger å ta dem i bruk, går i alle retninger.

Temaene er godt (om uvanlig) behandlet, karakterene er — om ikke realistiske — i alle fall interessante, men plottet skraler litt. Det er rett og slett for mye som henger i lufta, som er surrealistisk bare for surrealismens skyld, som ikke gir mening hvor det burde finnes en mening å hente. Tilsynelatende med vilje lar Murakami løse tråder og hull i plottet stå åpne, og når boka er ferdig kan jeg ikke unngå å få følelsen av at det burde vært mer, trådene burde vært samlet bedre og flere av de surrealistiske hendelsene burde vært avslørt som styrt av sin egen logikk, og ikke bare stå åpne og uforklarte. Var «Rice Bowl Hill»-hendelsen et tilfelle av aliens på jorda, for eksempel (elevene og læreren ser et objekt på himmelen like før det skjer, noe de antar er et amerikansk b-29-fly, men det viser seg at ingen amerikanske fly befant seg i området det aktuelle tidsrommet)? Hvordan har det seg at tiden har stoppet for et lite utsnitt av verden? Hvorfor kan Nakata snakke med katter, helt til han begår en forbrytelse og ikke kan det — men da kan få dyr til å regne fra himmelen? Hva er det med »The Entrance Stone», som Nakata leter etter, hvor fører «The Entrance»? Hva er poenget bak ødipus-profetien? Disse, og flere, er spørsmål som dukker opp ved lesning og som forblir ubesvarte.

Murakami har flere ganger sagt at han ikke har noen plan for hvor historien skal gå når han setter seg ned for å skrive, og at mye av gleden ved skriveprossesen for ham er å finne ut hva som skjer videre. Det merkes, for å si det sånn.

Til tross for slike feil må man bare lese videre. Hvorfor? Det er en må-lese-videre-kvalitet ved Kafka on the Shore som jeg ikke skjønner meg på, plotthull og alt tatt i betraktning. Kanskje er det karakterene? Du har Oshima, en bibliotekar med tvetydig kjønnsidentitet som blir Kafkas venn. Du har Kafka, som rømmer hjemmefra og bestemmer seg for å omfavne ødipus-profetien, snarere enn kjempe mot den, slik Ødipus gjorde — og så snakker han med sin usynlige venn, eller kanskje den andre delen av sjelen hans (en gammel gresk teori som sier at sjelen er delt i to — enten mann/mann, kvinne/mann eller kvinne/kvinne — blir nevnt i teksten), «The boy named Crow»; Kafka, finner vi senere ut, er kråke på tsjekkisk. Du har Hoshino, som hjelper Nakata, den enkle men bestemte analfabeten. Du har Sakura, som blir Kafkas metaforiske søster, en ung kvinne han tilfeldigvis treffer på bussen som tar ham bort fra Tokyo. Og du har Miss Saeki, den tidligere pianisten, bibliotekbestyreren som ikke kunne glemme.

Det er altså ei merkelig bok. Én hovedperson snakker med katter, en annen forelsker seg i spøkelset til et menneske som lever. Portaler til andre verdener og metafysiske halliker finnes mellom sidene. Plottet lar løse tråder forbli løse, og «løsningen» på det hele er ikke helt tilfredsstillende. Likevel kunne jeg knapt legge ned boka. Det må si noe om Haruki Murakami. Noe positivt.

Dette er hva Obama sier direkte om Wrights uttalelser i talen sin, som har det snedige navnet «A More Perfect Union»:

But the remarks that have caused this recent firestorm weren’t simply controversial. They weren’t simply a religious leader’s effort to speak out against perceived injustice. Instead, they expressed a profoundly distorted view of this country - a view that sees white racism as endemic, and that elevates what is wrong with America above all that we know is right with America; a view that sees the conflicts in the Middle East as rooted primarily in the actions of stalwart allies like Israel, instead of emanating from the perverse and hateful ideologies of radical Islam.

As such, Reverend Wright’s comments were not only wrong but divisive, divisive at a time when we need unity; racially charged at a time when we need to come together to solve a set of monumental problems - two wars, a terrorist threat, a falling economy, a chronic health care crisis and potentially devastating climate change; problems that are neither black or white or Latino or Asian, but rather problems that confront us all.

Jeremiah Wright er utvilsomt på vrangspor i ett henseende. Han tror nemlig at HIV var utviklet som et våpen for folkemord mot fargede mennesker. Om det var denne paranoide vranglæren Obama og hans støttespillere angrep, ville det ikke være noen sak. Disse vrangforestillingene nevnes ikke med et ord i Obamas tale, og de glir ikke over leppene på hans støttespillere heller. Snarere er det Wrights andre uttalelser som angripes. Uttalelser som dette:

The government gives them [svarte] the drugs, builds bigger prisons, passes a three-strike law and then wants us to sing ‘God Bless America.’ No, no, no, God damn America, that’s in the Bible for killing innocent people. God damn America for treating our citizens as less than human. God damn America for as long as she acts like she is God and she is supreme.

Visst bruker Wright aggressiv retorikk. Jeg kan forstå at Barack Obama som presidentkandidat ikke kan si seg enig i ønsker om at Gud skal sende USA inn i evig fortapelse. Det hadde i midlertid vært lett for Obama, fysisk om ikke strategisk, å påpeke at dette er frustrert retorikk, at han ikke er enig i at USA fortjener evig fortapelse og at Wright åpenbart ikke er det heller. Men nei, Obama med støttespillere velger å angripe Wright på de punktene han har rett: når Wright påpeker hvor dårlig den amerikanske regjeringen behandler sine innbyggere, og da spesielt svarte, og hvordan USA tar seg til rette i utenrikspolitikken, har han helt rett.

Wright angripes som intolerant, som rasist, terroristsympatisør. Han blir tatt for å være anti-amerikansk, og så videre. Dette blir for eksempel tatt som et eksempel på hvordan Wright mener USA fortjente 9/11, hvordan de selv er skyldige i angrepet på WTC:

“We bombed Hiroshima, we bombed Nagasaki, and we nuked far more than the thousands in New York and the Pentagon, and we never batted an eye,” Rev. Wright said in a sermon on Sept. 16, 2001.

“We have supported state terrorism against the Palestinians and black South Africans, and now we are indignant because the stuff we have done overseas is now brought right back to our own front yards. America’s chickens are coming home to roost.”

Det er et enormt gap mellom det å forsøke å forklare, å klandre USA for den indirekte måten deres utenrikspolitikk har vært en medvirkende årsak til terrorisme, og å forsvare terrorister. Man kan diskutere om Wright har rett, om USAs utenrikspolitikk er en så viktig årsak som han vil ha det til, men du kan ikke kalle ham terroristsympatisør ut fra disse uttalelsene, og faktaopplysningene hans er helt korrekte. De er kanskje ubehagelige sannheter, men sannheter er de like fullt.

Rasismebeskyldningene som hagler om Jeremiah Wright er også absurde. Her, fra en konservativ blogg, er et eksempel, hvor den redaksjonelle spinnen er «Racist Jeremiah Wright On White Supremacy» — innholdet som sitereres advarer not rasisme. På en annen side på samme nettsted finner vi derimot følgende uttalelse:

I mean, you got Christians who lynch people in the name of Jesus, and you got Muslims who fly planes into buildings. But you got some Muslims who don’t do that. You got some Christians who ain’t got time to lynch people. We need to stop lumping folks together and start living together. Otherwise, we’re going to kill each other off because you don’t believe what I believe. That’s crazy. Before Democrats were quiet because they didn’t want people to think they were fanatics. Barack has broken that ice.

Hva i all verden? Om du leser den påståtte rasistens uttalelser, de samme uttalelsene som tas til inntekt for å kalle ham rasist, så ser du at han preker samhold! Vi må slutte å lumpe folk sammen og heller begynne å leve sammen, sier Wright. Uttalelsene hans er gjennomgående anti-rasistiske! Dette er ikke spesialplukkede sitater; jeg har lett hardt og lenge, og ikke funnet noen rasistiske kommentarer fra Wright. Og om du leser Wrights preken «The Audacity to Hope», som den konservative bloggen hjelpsomt gir hele teksten til, før de går i gang med å angripe den, så er det en ganske flott tale, om man tar i betraktning at det er en religiøs preken. Skrap vekk de tvilsomme idealene som sier at du skal hengi deg til en ubegrunnet tro på Gud, selv i forferdelige stunder — idealer både de konservative amerikanerne og Obama stort sett deler — og du har en fin tale om viktigheten av håp i selv de verste situasjoner. «Hope is What Saves Us.» Fint, eller hva? Og tilfeldigvis det samme budskapet som Obama bygger sitt kandidatur på.

Beskyldningene om rasisme, og Barack Obamas noe mildere budskap om at pastor Wright ikke bare tar feil, men også «divisive, divisive at a time when we need unity; racially charged at a time when we need to come together to solve a set of monumental problems», bunner i en misforstått fargeblindhet. Tanken er godhjertet: vi må stå sammen for å løse vår tids problemer. Amerikanerne må se på seg selv som ett folk hvis interesser er felles, for man er sterkere samlet enn delt, og så videre. Den er dessverre et resultat av en misforstått, selvvalgt fargeblindhet.

Det knytter seg til samme tema som en artikkel i denne ukas Morgenbladet (du må være abbonnent for å lese den, og jeg har dessverre rotet bort min utgave, så jeg har ikke direkte sitater), hvor hovedpoenget var at rase er blitt grundig diskreditert som biologisk begrep, men at det likevel er nyttig og viktig som begrep for det sosiale fenomenet hvor mennesker fra forskjellige kulturer, land og med forskjellig utseende deler seg opp i lav- og høysjikt, når noen tar drittjobbene og har lite utdanning og andre har god utdanning og lever priviligerte liv — alt delt opp fint etter det man i gamle dager kalte biologisk rase. Poenget var at vi i vår fordømmelse av rase som et biologisk konsept og i raseideologien som sier at noen «raser» er bedre enn andre, ikke må villig lukke øynene for hvordan det som enkelt (og politisk ukorrekt) kan kalles rase påvirker inndelingene blant folk i samfunnet.

Vi kan (forhåpentligvis) være enige i at om at disse problemene er mye, mye verre i smeltedigelstaten USA. Nylig kom statistikker som viste at én av ni amerikanske svarte menn i alderen 20 til 34 sitter i fengsel. Nettopp fordi vi vet at biologiske raseteorier er tullball kan vi si at dette har en miljømessig årsak. Nettopp fordi vi vet at det ikke står skrevet i genene til svarte menn i USA at de skal drive med mer ugagn enn andre, kan vi fastslå at det må være miljømessige årsaker, og dermed også høyst sannsynlig politiske årsaker. Dermed må politikerne ta noe av skylda for at det har blitt som det er blitt. Når Jeremiah Wright peker på at svarte i dag fortsatt blir behandlet dårligere enn andre i USA (i gjennomsnitt), har han helt rett. Det er kanskje en ubehagelig sannhet, men en sannhet likefullt.

Dermed blir Obama og tilhengernes anklager om polarisering i en tid når samhold er viktig et innslag av forvirret, selvvalgt fargeblindhet. Ja, amerikanerne (og verden for øvrig) må stå sammen for å løse problemene Obama nevner i sin tale — «two wars, a terrorist threat, a falling economy, a chronic health care crisis and potentially devastating climate change; problems that are neither black or white or Latino or Asian, but rather problems that confront us all» — men de må også stå sammen for å kjempe mot rasemessig ulikhet. Å villig lukke øynene for at raserelaterte problemer er raserelaterte er som å beskrive Holocaust uten å nevne at det var jøder (og andre mindre grupper, slik som sigøynere, funksjonshemmede, osv.) som ble brutalt drept, ikke tyskere generelt. Selvsagt måtte man stå sammen for å bekjempe nazismen og Holocaust, selvsagt må man stå sammen mot terrorisme fra ekstreme islamister, selvsagt er dårlig helsetjeneste og fattigdom og kriminalitet fellesproblemer, men å ignorere det når rase spiller inn er naivt, feilslått. Det vil bare føre til større problemer.

Ser du bort fra de frustrerte utropene om «God damn America!», ser du bort fra konspirasjonsteorien om HIV (slik Obama & co gjør), peker Wright på reelle problemer. USA tar seg til rette i utenrikspolitikken og det har konsekvenser; ubehagelig, men sant. Rase og rasemessig ulikhet lever i beste velgående i USA; ubehagelig, men sant. I dette tilfellet er Barack Obama på villspor, i sin selvpålagte og forvirrede fargeblindhet.

Objektivitet finnes ikke. Ingenting er sant og ingenting er løgn. Det er min opplevelse av tingene jeg skriver om i boken.

Det er overraskende at Seierstad ikke klarer å tenke seg at noen kan komme til å stille spørsmålet: «Er det Åsne Seierstad sier sant?». Sett at vi stiller spørsmålet, har Seierstad allerede svart på det: ingenting, i følge henne selv, er sant. Det er altså en selvmotsigende påstand: den sier at den selv ikke er sann. Dette er et grunnleggende problem for alle som vil påstå at alt er subjektivt, og det er for meg helt utrolig at oppegående mennesker ikke ser det.

Videre sier hun at ingenting er løgn. Da har vi altså at påstanden «Ingenting er sant og ingenting er løgn», i følge seg selv, er verken sannhet eller løgn. Med andre ord, den har i følge seg selv ingen sannhetsverdi. Om vi godtar at Åsne Seierstad har rett i at ingenting er sant og ingenting er løgn, så er det ikke sant at ingenting er sant og ingenting er løgn.

Dette er ikke første gangen vi støter på slike fundamentale problemer i filosofien. Etter første verdenskrig og utover mot 1930-tallet vokste den såkalte Wien-sirkelen av filosofer og andre tenkere fram. De forfektet en filosofi kjent som logisk positivisme. Et av synene positivistene er kjent for, er at all viten som ikke er analytisk (altså som ikke er en logisk sannhet, slik som ikke-kontradiksjonsprinsippet (ikke a og ikke-a)) må ha en verifiseringsprosedyre som i løpet av et endelig tidsrom kan si om den er sann eller ikke. Om ingen slik prosedyre fantes, var påstanden «kognitivt meningsløs»–med andre ord, verken sann eller usann. Meningen var å få bort den ekle metafysikken, teologien og etikken ved å kalle dem kognitivt meningsløse, for mange positivister så på dette som vissvass og tomt tankespinn.

Selv om prinsippene bak positivismen på overflaten ser ut til å være fornuftige, i det de legger vekt på verifiserbar, vitenskapelig kunnskap og logikk, dukker det samme problemet som dukket opp i Seierstads forsvar av sin bok opp også her. I Seierstads filosofi dukket paradokset opp da vi spurte om en setning som sa at ingenting er verken sannhet eller løgn var sant, og i positivistenes tilfelle dukker paradokset opp når vi spør om en setning som sier at all viten må være analytisk eller verifiserbar, er analytisk eller verifiserbar. Det er tydelig at det ikke er noe logisk prinsipp at all viten er analytisk eller verifiserbar: Det er umulig å nå denne konklusjonen kun gjennom manipuleringer av logiske regler uten å gjøre noen antagelser. Men ei heller kunne Wien-sirkelen komme opp med noen prosedyre for å verifisere om prinsippet er verifiserbart eller analytisk. Dermed ser det ut til at den logiske positivismen, i følge den logiske posivitismen, ikke har noen sannhetsverdi. Dens prinsipper er, i følge dens egne prinsipper, ikke verken sanne eller usanne.

På samme måte feiler Seierstad, og alle andre som ønsker å si at det ikke finnes objektiv viten, sannhet eller løgn. Men la oss si at Seierstad eller andre som påstår at ingenting er sant eller usant svarer nei på spørsmålet. Hva om de sier at, nei, «ingenting er sant og ingenting er løgn» er ikke sant, det heller? Da må det vel være greit? Men da dukker spørsmålet opp. Hvorfor bry seg? Who cares, liksom. Om det du sier ikke er verken sant eller usant, hvorfor høre på? Hvem gidder kjøpe ei ikke-fiksjonsbok til et flertall hundringser om det ikke står noe sant i den?

Så kan du innvende at det finnes ytringer som er verdt å høre på, men som ikke har sannhetsverdi. Et dikt som beskriver stemningen en sommerkveld har ikke nødvendigvis noen påstand som er sann eller usann i seg. Et stemningsbilde er ikke en påstand som er sann eller usann. Og om du hører fotballsupportere rope «Buuuu til Brann!» (eller mer sofistikerte heiarop og buing, for den saks skyld), gir det ikke mye mening å spørre om «Buuuu til Brann!» er sant eller usant. Kanskje er De krenkede: Historier fra Tsjetsjenia ei slik bok, full av ytringer det er verdt å høre på, som er verken sanne eller usanne?

Men når vi tenker på hva boka handler om, faller korthuset sammen. Dette er en fagprosabok som utgir seg for å være historier fra Tsjetsjenia. Her er det fakta vi er ute etter, ikke sammenruska verken-sannheter-eller-usannheter. Og går vi videre i Dagbladet-artikkelen, så finner vi følgende:

Én ting er begge [Seierstad og Flemming Rose, kritiker] enige om, nemlig at fakta skal stemme.

Men om ingenting er sant og ingenting er løgn, så er ordet «fakta» meningsløst, og vi kan like gjerne gi opp å forstå universet. Faktisk kan vi gi opp å gjøre noe som helst, verken forstå eller handle, for om ingenting er sant, er det ikke sant at det vi gjør vil ha forutsigbare konsekvenser, så da finnes det ikke lenger noe rasjonelt grunnlag for å gjøre noe som helst.

Denne typen relativisering eller subjektivisering av viten er ikke bare anti-vitenskapelig, den er ikke bare selvmotsigende, den tar fra oss alt som er av tro på alt som er. Trolig tenkte ikke Åsne Seierstad over dette da hun kom med den uttalelsen, som Dagbladet pussig nok ikke setter spørsmålstegn ved.