Barack Obama setter sinnene i kok i statene for tiden. Først kom det fram at «Obamas pastor», som han ofte refereres til som, Jeremiah Wright — mannen som i tjue år ledet kirken Obama tilhørte, som viet ham og kona Michelle, som døpte de to barna hans, og som holdt prekenen «The Audacity to Hope» hvis tittel inspirerte Obamas bok «The Audacity of Hope», mannen som i følge Obama selv introduserte ham for den kristne tro — hadde kommet med noen kontroversielle uttalelser. Så kom spekulasjonene: trodde Obama på dette tullet? Om han gjorde det, hvordan kunne han da være en skikket presidentkandidat, og om ikke, hvorfor har han da hatt så tette bånd til Wright? Så, 18.mars, holdt Obama en tale hvor han svarte kritikerne. Alle var enige om at noe stort hadde skjedd. Jon Stewart, tilsynelatende uten humor i sinne, sa at Obama snakket til det amerikanske folk som om de var voksne. Andre måpte over det faktum at Obama hadde skrevet talen selv, mens atter andre kalte det den beste talen noensinne. Men er den virkelig så flott? Og er Wright så ille som han framstilles?
Dette er hva Obama sier direkte om Wrights uttalelser i talen sin, som har det snedige navnet «A More Perfect Union»:
But the remarks that have caused this recent firestorm weren’t simply controversial. They weren’t simply a religious leader’s effort to speak out against perceived injustice. Instead, they expressed a profoundly distorted view of this country - a view that sees white racism as endemic, and that elevates what is wrong with America above all that we know is right with America; a view that sees the conflicts in the Middle East as rooted primarily in the actions of stalwart allies like Israel, instead of emanating from the perverse and hateful ideologies of radical Islam.
As such, Reverend Wright’s comments were not only wrong but divisive, divisive at a time when we need unity; racially charged at a time when we need to come together to solve a set of monumental problems - two wars, a terrorist threat, a falling economy, a chronic health care crisis and potentially devastating climate change; problems that are neither black or white or Latino or Asian, but rather problems that confront us all.
Jeremiah Wright er utvilsomt på vrangspor i ett henseende. Han tror nemlig at HIV var utviklet som et våpen for folkemord mot fargede mennesker. Om det var denne paranoide vranglæren Obama og hans støttespillere angrep, ville det ikke være noen sak. Disse vrangforestillingene nevnes ikke med et ord i Obamas tale, og de glir ikke over leppene på hans støttespillere heller. Snarere er det Wrights andre uttalelser som angripes. Uttalelser som dette:
The government gives them [svarte] the drugs, builds bigger prisons, passes a three-strike law and then wants us to sing ‘God Bless America.’ No, no, no, God damn America, that’s in the Bible for killing innocent people. God damn America for treating our citizens as less than human. God damn America for as long as she acts like she is God and she is supreme.
Visst bruker Wright aggressiv retorikk. Jeg kan forstå at Barack Obama som presidentkandidat ikke kan si seg enig i ønsker om at Gud skal sende USA inn i evig fortapelse. Det hadde i midlertid vært lett for Obama, fysisk om ikke strategisk, å påpeke at dette er frustrert retorikk, at han ikke er enig i at USA fortjener evig fortapelse og at Wright åpenbart ikke er det heller. Men nei, Obama med støttespillere velger å angripe Wright på de punktene han har rett: når Wright påpeker hvor dårlig den amerikanske regjeringen behandler sine innbyggere, og da spesielt svarte, og hvordan USA tar seg til rette i utenrikspolitikken, har han helt rett.
Wright angripes som intolerant, som rasist, terroristsympatisør. Han blir tatt for å være anti-amerikansk, og så videre. Dette blir for eksempel tatt som et eksempel på hvordan Wright mener USA fortjente 9/11, hvordan de selv er skyldige i angrepet på WTC:
“We bombed Hiroshima, we bombed Nagasaki, and we nuked far more than the thousands in New York and the Pentagon, and we never batted an eye,” Rev. Wright said in a sermon on Sept. 16, 2001.
“We have supported state terrorism against the Palestinians and black South Africans, and now we are indignant because the stuff we have done overseas is now brought right back to our own front yards. America’s chickens are coming home to roost.”
Det er et enormt gap mellom det å forsøke å forklare, å klandre USA for den indirekte måten deres utenrikspolitikk har vært en medvirkende årsak til terrorisme, og å forsvare terrorister. Man kan diskutere om Wright har rett, om USAs utenrikspolitikk er en så viktig årsak som han vil ha det til, men du kan ikke kalle ham terroristsympatisør ut fra disse uttalelsene, og faktaopplysningene hans er helt korrekte. De er kanskje ubehagelige sannheter, men sannheter er de like fullt.
Rasismebeskyldningene som hagler om Jeremiah Wright er også absurde. Her, fra en konservativ blogg, er et eksempel, hvor den redaksjonelle spinnen er «Racist Jeremiah Wright On White Supremacy» — innholdet som sitereres advarer not rasisme. På en annen side på samme nettsted finner vi derimot følgende uttalelse:
I mean, you got Christians who lynch people in the name of Jesus, and you got Muslims who fly planes into buildings. But you got some Muslims who don’t do that. You got some Christians who ain’t got time to lynch people. We need to stop lumping folks together and start living together. Otherwise, we’re going to kill each other off because you don’t believe what I believe. That’s crazy. Before Democrats were quiet because they didn’t want people to think they were fanatics. Barack has broken that ice.
Hva i all verden? Om du leser den påståtte rasistens uttalelser, de samme uttalelsene som tas til inntekt for å kalle ham rasist, så ser du at han preker samhold! Vi må slutte å lumpe folk sammen og heller begynne å leve sammen, sier Wright. Uttalelsene hans er gjennomgående anti-rasistiske! Dette er ikke spesialplukkede sitater; jeg har lett hardt og lenge, og ikke funnet noen rasistiske kommentarer fra Wright. Og om du leser Wrights preken «The Audacity to Hope», som den konservative bloggen hjelpsomt gir hele teksten til, før de går i gang med å angripe den, så er det en ganske flott tale, om man tar i betraktning at det er en religiøs preken. Skrap vekk de tvilsomme idealene som sier at du skal hengi deg til en ubegrunnet tro på Gud, selv i forferdelige stunder — idealer både de konservative amerikanerne og Obama stort sett deler — og du har en fin tale om viktigheten av håp i selv de verste situasjoner. «Hope is What Saves Us.» Fint, eller hva? Og tilfeldigvis det samme budskapet som Obama bygger sitt kandidatur på.
Beskyldningene om rasisme, og Barack Obamas noe mildere budskap om at pastor Wright ikke bare tar feil, men også «divisive, divisive at a time when we need unity; racially charged at a time when we need to come together to solve a set of monumental problems», bunner i en misforstått fargeblindhet. Tanken er godhjertet: vi må stå sammen for å løse vår tids problemer. Amerikanerne må se på seg selv som ett folk hvis interesser er felles, for man er sterkere samlet enn delt, og så videre. Den er dessverre et resultat av en misforstått, selvvalgt fargeblindhet.
Det knytter seg til samme tema som en artikkel i denne ukas Morgenbladet (du må være abbonnent for å lese den, og jeg har dessverre rotet bort min utgave, så jeg har ikke direkte sitater), hvor hovedpoenget var at rase er blitt grundig diskreditert som biologisk begrep, men at det likevel er nyttig og viktig som begrep for det sosiale fenomenet hvor mennesker fra forskjellige kulturer, land og med forskjellig utseende deler seg opp i lav- og høysjikt, når noen tar drittjobbene og har lite utdanning og andre har god utdanning og lever priviligerte liv — alt delt opp fint etter det man i gamle dager kalte biologisk rase. Poenget var at vi i vår fordømmelse av rase som et biologisk konsept og i raseideologien som sier at noen «raser» er bedre enn andre, ikke må villig lukke øynene for hvordan det som enkelt (og politisk ukorrekt) kan kalles rase påvirker inndelingene blant folk i samfunnet.
Vi kan (forhåpentligvis) være enige i at om at disse problemene er mye, mye verre i smeltedigelstaten USA. Nylig kom statistikker som viste at én av ni amerikanske svarte menn i alderen 20 til 34 sitter i fengsel. Nettopp fordi vi vet at biologiske raseteorier er tullball kan vi si at dette har en miljømessig årsak. Nettopp fordi vi vet at det ikke står skrevet i genene til svarte menn i USA at de skal drive med mer ugagn enn andre, kan vi fastslå at det må være miljømessige årsaker, og dermed også høyst sannsynlig politiske årsaker. Dermed må politikerne ta noe av skylda for at det har blitt som det er blitt. Når Jeremiah Wright peker på at svarte i dag fortsatt blir behandlet dårligere enn andre i USA (i gjennomsnitt), har han helt rett. Det er kanskje en ubehagelig sannhet, men en sannhet likefullt.
Dermed blir Obama og tilhengernes anklager om polarisering i en tid når samhold er viktig et innslag av forvirret, selvvalgt fargeblindhet. Ja, amerikanerne (og verden for øvrig) må stå sammen for å løse problemene Obama nevner i sin tale — «two wars, a terrorist threat, a falling economy, a chronic health care crisis and potentially devastating climate change; problems that are neither black or white or Latino or Asian, but rather problems that confront us all» — men de må også stå sammen for å kjempe mot rasemessig ulikhet. Å villig lukke øynene for at raserelaterte problemer er raserelaterte er som å beskrive Holocaust uten å nevne at det var jøder (og andre mindre grupper, slik som sigøynere, funksjonshemmede, osv.) som ble brutalt drept, ikke tyskere generelt. Selvsagt måtte man stå sammen for å bekjempe nazismen og Holocaust, selvsagt må man stå sammen mot terrorisme fra ekstreme islamister, selvsagt er dårlig helsetjeneste og fattigdom og kriminalitet fellesproblemer, men å ignorere det når rase spiller inn er naivt, feilslått. Det vil bare føre til større problemer.
Ser du bort fra de frustrerte utropene om «God damn America!», ser du bort fra konspirasjonsteorien om HIV (slik Obama & co gjør), peker Wright på reelle problemer. USA tar seg til rette i utenrikspolitikken og det har konsekvenser; ubehagelig, men sant. Rase og rasemessig ulikhet lever i beste velgående i USA; ubehagelig, men sant. I dette tilfellet er Barack Obama på villspor, i sin selvpålagte og forvirrede fargeblindhet.