Dagbladet melder at Åsne Seierstad får kritikk i Danmark for faktafeil i sin nye bok om Tsjetsjenia. Jeg har ikke noe grunnlag for å kommentere innholdet i boka, men jeg biter meg merke i hvordan hun forsvarer seg mot anklagene om faktafeil:
Objektivitet finnes ikke. Ingenting er sant og ingenting er løgn. Det er min opplevelse av tingene jeg skriver om i boken.
Det er overraskende at Seierstad ikke klarer å tenke seg at noen kan komme til å stille spørsmålet: «Er det Åsne Seierstad sier sant?». Sett at vi stiller spørsmålet, har Seierstad allerede svart på det: ingenting, i følge henne selv, er sant. Det er altså en selvmotsigende påstand: den sier at den selv ikke er sann. Dette er et grunnleggende problem for alle som vil påstå at alt er subjektivt, og det er for meg helt utrolig at oppegående mennesker ikke ser det.
Videre sier hun at ingenting er løgn. Da har vi altså at påstanden «Ingenting er sant og ingenting er løgn», i følge seg selv, er verken sannhet eller løgn. Med andre ord, den har i følge seg selv ingen sannhetsverdi. Om vi godtar at Åsne Seierstad har rett i at ingenting er sant og ingenting er løgn, så er det ikke sant at ingenting er sant og ingenting er løgn.
Dette er ikke første gangen vi støter på slike fundamentale problemer i filosofien. Etter første verdenskrig og utover mot 1930-tallet vokste den såkalte Wien-sirkelen av filosofer og andre tenkere fram. De forfektet en filosofi kjent som logisk positivisme. Et av synene positivistene er kjent for, er at all viten som ikke er analytisk (altså som ikke er en logisk sannhet, slik som ikke-kontradiksjonsprinsippet (ikke a og ikke-a)) må ha en verifiseringsprosedyre som i løpet av et endelig tidsrom kan si om den er sann eller ikke. Om ingen slik prosedyre fantes, var påstanden «kognitivt meningsløs»–med andre ord, verken sann eller usann. Meningen var å få bort den ekle metafysikken, teologien og etikken ved å kalle dem kognitivt meningsløse, for mange positivister så på dette som vissvass og tomt tankespinn.
Selv om prinsippene bak positivismen på overflaten ser ut til å være fornuftige, i det de legger vekt på verifiserbar, vitenskapelig kunnskap og logikk, dukker det samme problemet som dukket opp i Seierstads forsvar av sin bok opp også her. I Seierstads filosofi dukket paradokset opp da vi spurte om en setning som sa at ingenting er verken sannhet eller løgn var sant, og i positivistenes tilfelle dukker paradokset opp når vi spør om en setning som sier at all viten må være analytisk eller verifiserbar, er analytisk eller verifiserbar. Det er tydelig at det ikke er noe logisk prinsipp at all viten er analytisk eller verifiserbar: Det er umulig å nå denne konklusjonen kun gjennom manipuleringer av logiske regler uten å gjøre noen antagelser. Men ei heller kunne Wien-sirkelen komme opp med noen prosedyre for å verifisere om prinsippet er verifiserbart eller analytisk. Dermed ser det ut til at den logiske positivismen, i følge den logiske posivitismen, ikke har noen sannhetsverdi. Dens prinsipper er, i følge dens egne prinsipper, ikke verken sanne eller usanne.
På samme måte feiler Seierstad, og alle andre som ønsker å si at det ikke finnes objektiv viten, sannhet eller løgn. Men la oss si at Seierstad eller andre som påstår at ingenting er sant eller usant svarer nei på spørsmålet. Hva om de sier at, nei, «ingenting er sant og ingenting er løgn» er ikke sant, det heller? Da må det vel være greit? Men da dukker spørsmålet opp. Hvorfor bry seg? Who cares, liksom. Om det du sier ikke er verken sant eller usant, hvorfor høre på? Hvem gidder kjøpe ei ikke-fiksjonsbok til et flertall hundringser om det ikke står noe sant i den?
Så kan du innvende at det finnes ytringer som er verdt å høre på, men som ikke har sannhetsverdi. Et dikt som beskriver stemningen en sommerkveld har ikke nødvendigvis noen påstand som er sann eller usann i seg. Et stemningsbilde er ikke en påstand som er sann eller usann. Og om du hører fotballsupportere rope «Buuuu til Brann!» (eller mer sofistikerte heiarop og buing, for den saks skyld), gir det ikke mye mening å spørre om «Buuuu til Brann!» er sant eller usant. Kanskje er De krenkede: Historier fra Tsjetsjenia ei slik bok, full av ytringer det er verdt å høre på, som er verken sanne eller usanne?
Men når vi tenker på hva boka handler om, faller korthuset sammen. Dette er en fagprosabok som utgir seg for å være historier fra Tsjetsjenia. Her er det fakta vi er ute etter, ikke sammenruska verken-sannheter-eller-usannheter. Og går vi videre i Dagbladet-artikkelen, så finner vi følgende:
Én ting er begge [Seierstad og Flemming Rose, kritiker] enige om, nemlig at fakta skal stemme.
Men om ingenting er sant og ingenting er løgn, så er ordet «fakta» meningsløst, og vi kan like gjerne gi opp å forstå universet. Faktisk kan vi gi opp å gjøre noe som helst, verken forstå eller handle, for om ingenting er sant, er det ikke sant at det vi gjør vil ha forutsigbare konsekvenser, så da finnes det ikke lenger noe rasjonelt grunnlag for å gjøre noe som helst.
Denne typen relativisering eller subjektivisering av viten er ikke bare anti-vitenskapelig, den er ikke bare selvmotsigende, den tar fra oss alt som er av tro på alt som er. Trolig tenkte ikke Åsne Seierstad over dette da hun kom med den uttalelsen, som Dagbladet pussig nok ikke setter spørsmålstegn ved.
(En kommentar.)